«Ledig rom i kollektiv nær marka», sto det på Finn.

Koselige soverom, stor stue og finere enn på bildene, fortalte annonsen – men ikke at det loslitte rommet med linoleumsgulv, i et gammelt internat i Oslo, er et verk av Sverre Fehn, landets mest kjente arkitekt.

Noen dager senere skinner solen over Skådalen skole ved Holmenkollåsen. 

Nede i sentrum har Nasjonalmuseet startet 100-årsmarkeringen for Fehn, men her, mellom de fredede mursteinshusene, er det stille.

Før var det hørselshemmede barn som bodde i disse seks internathusene, varsomt plassert og tilpasset terrenget. Nå har kulturarbeidere, håndverkere og studenter fått flytte inn, og skapt en helt «spesiell boble», sier teaterprodusent Sunniva Fliflet (33), som leier et av husene sammen med syv andre.

Inne lekker rørene, det er fukt og råte – og hvorfor et kulturminne står slik skal vi komme tilbake til – men å få bo i et sjeldent Fehn-hus i et av landets dyreste boligstrøk for noen få tusen i måneden?

– Det er jo litt absurd, sier Fliflet. 

Fehn og forsiden. Da den nye spesialskolen sto klar på midten av 1970-tallet, var Sverre Fehn allerede en internasjonalt anerkjent arkitekt. Her hjemme hadde han nylig mottatt landets fremste utmerkelse innen arkitektur for annen gang.

Like før elevene flyttet inn, i 1975, ble Skådalen slaktet på forsiden av Dagbladet. «Betonghelvete for døve barn», kalte avisen skolen – som skulle bli Fehns siste offentlige oppdrag på 20 år.

Mottagelsen av Skådalen, og det som skjedde med Fehn etterpå, er en hendelse i norsk arkitektur som mange har hørt om, få kjenner detaljene i og noen bør nøste opp i, sier arkitekt Jan Olav Jensen (64), som har hatt Fehn som professor.

Han mener Skådalen er noe av det beste Fehn har gjort.

Nå har private eiendomsinvestorer overtatt Skådalen med en plan om å fortsette med skolevirksomhet i deler av bygningsmassen, omgjøre internatene og kantinen til boliger, pusse opp de gamle ansattboligene og sette opp et rekkehus med parkeringskjeller for hele anlegget. 

Annen etasje. – Det var mye arkitekturidealisme som lå bak det prosjektet der, sier arkitekt Eilif Bjørge (77): Skådalen ble tegnet med klassiske materialer – og de beste hensikter.

Han hadde nettopp fullført studiene på Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) da han ble tilbudt en assistentstilling hos sin tidligere lærer, Sverre Fehn, som blant studentene ble ansett som den beste: En intellektuell, men mild lærer. 

– Det var mange som sto på utsiden og ville inn på det kontoret der, sier Bjørge.

Snart satt han i etasjen over ekteparet Fehns hjem på Frogner, med en prosjektleder og et par andre assistenter, og tegnet på ti bygninger i Oslos skogkant – en etterlengtet modernisering av internatskolen for hørselshemmede barn.

Barnehender på betong. – På 1950-tallet hadde det vokst frem en idé om at barn har behov for andre institusjoner enn voksne, sier Karl Otto Ellefsen (76), professor emeritus og tidligere rektor ved AHO.

Som arkitektstudent, og studentrepresentant, var han med på å ansette Fehn som professor i 1971.

Det var blitt reist flere «gjennomtenkte, fornyende arkitekturprosjekter», både for epileptiske, psykisk syke og talehemmede barn, sier Ellefsen. Den nye spesialskolen, bestilt av Statens bygge- og eiendomsdirektorat, som Statsbygg het før, skulle komme til å bli spesiell.

– Hva var det Fehn sa? Jo, at den ble bygget for 90 små mennesker.

Fehn plasserte ti lave bygninger mellom furu og lyng: seks internater og en kantine over et undervisningsområde med skole, førskole og en avdeling for familier med barn til observasjon.

Her skulle ikke arkitekturen stå avventende og kreve at barna ble store, nei: De små skulle få ta del i rommenes verden i samtlige detaljer, fra lave vinduer til et skreddersydd møblement. 

Fehn ville skape en arkitektur som kompenserte for tap av lyd med materialer og lys. Konstruksjonen skulle ikke skjules, for et barn snakker med bygningen via «hendenes berøring av betongens kjølighet, treets varme, stenens ruhet og glassets klarhet».

Brutalt. «Byggeskandale til 28 millioner», var overskriften i Dagbladet.

Det var rett før jul i 1975, og journalist og kommentator Gerd Benneche (1913–2003) hadde besøkt den snart innflytningsklare skolen, der selv arbeiderne rystet «på hodet over hva de holdt på med», som buede vegger og tak.

Stedet var dominert av brutal betong og en rekke upraktiskheter, mente hun: slette akustiske forhold flere steder, internater med naglefast møblering og snau skapplass – og køyesenger til barn som bruker tegnspråk.

Arkitektoniske «eksperimenter bør holdes unna foreldre som søker hjelp for et funksjonshemmet barn», skrev avisen i en redaksjonell kommentar, og snart tok kollega Arne Skouen turen opp.

Der fant han en desperat «ambisjon om monumentalitet i de mest beskjedne rom», som om arkitekten ikke hadde forlatt stedet, men «forlanger ustanselig applaus».

«Ærekrenkende». – Man forsto umiddelbart alvoret i oppslagene, sier arkitekt Per Olaf Fjeld (78), professor emeritus ved AHO og tidligere assistent av Fehn.

Dette kom til å gå ut over oppdragene for det lille kontoret, og kritikken traff Fehn hardt, husker Fjeld.

To måneder senere klaget Fehn Dagbladet inn for klageorganet Pressens faglige utvalg (PFU), via Norske arkitekters landsforbund: Avisen hadde ikke dekning for å kalle skolen en skandale, hverken økonomisk, estetisk eller bruksmessig – særlig ikke før den var klar, het det i klagen: Å insinuere at Fehn benyttet spesialskolen til eksperimenter, stilte både den faglige og moralske standarden hans i tvil, noe han fant «direkte ærekrenkende».

– Du har jo ikke sjanse i et så lite miljø, i et så lite land, med en sånn artikkel i en norsk avis, sier Fjeld.

– Det er kroken på døren, det.

Skandalene. – Det høres jo helt utrolig ut, sier Sissel Benneche Osvold (79), tidligere journalist i Dagbladet.

Datteren til Gerd Benneche har aldri hørt at morens dekning skal ha bidratt til å sette kroken på døren for Fehn. Moren var jurist, en pioner innen sosialjournalistikk, og sjelden særlig fargerik i sproget. Det var institusjonsbarna, ikke arkitektur, som var hennes anliggende – og Skådalen var et påkostet prosjekt for hørselshemmede barn:

– At det ble kritisert, tilhører livets alminneligheter, sier Sissel Benneche Osvold. 

I behandlingen av klagen slo PFU fast at pressen må stå fritt i å bedømme alle sider ved et verk – på ethvert trinn i byggeprosessen. Avisen hadde derimot ikke dekning for at Fehns verk var en økonomisk skandale. Men å skrive at «arkitektoniske eksperimenter bør holdes unna foreldre som søker hjelp for et funksjonshemmet barn», er «klart innenfor den kritikkrett pressen har og må ha». 

Edruelighet. Arkitekt og kritiker Peter Butenschøn (80) husker Dagbladets første artikler om Skådalen:

– Jeg tenkte «det var da voldsomt». 

Butenschøn var fast anmelder i avisen, ved siden av å undervise ved AHO, og en stund etter de første «bruduljene», da elevene var på plass, ville han vurdere skolen med en kritikers balanserte blikk:

– Jeg ville tilføre litt faglig edruelighet og tyngde til byggets omtale, sier han.

«Fehn er en kompromissløs mann med uvanlig skaperkraft, en formgivende fantasi og stahet som har gitt utsøkt poetisk styrke når han har fått arbeide i ro», mente han. Men de første erfaringene tydet på at skolen var tilpasset barn som kun hadde en hørselshemming – og ikke elevene med flere funksjonsnedsettelser.

Fehns ønske om å kompensere barna med visuell opplevelsesrikdom var ærefullt, mente han. Men for noen elever ble verket for sterkt, og for dem ønsket Butenschøn en mer «funksjonell tydelighet» og «oppholdsrom som dufter norsk alminnelighet».

Journalist Benneche fulgte opp i samme avis: Skolen var overdimensjonert, arkitekturen ufleksibel. 

– Jeg mener fremdeles at det var en riktig kritikk, sier Butenschøn om sin anmeldelse.

– Det var jo elever som hadde problemer med å bruke skolen i lang tid fordi det var mange upassende løsninger.

Blest. – Ren løgn! sier arkitekt Jon Kåre Schultz (82), Fehns prosjektleder for Skådalen.

– Han har ikke peiling på hva døve barn trenger, så det der er bare bløff. Fryktelig å skrive. Fryktelig!

Schultz sier det «rett ut»: Skouens kritikk var «direkte uspiselig», Butenschøn var ute etter blest.

Hensynet til barnas behov gjennomsyret hele bygningsmassen:

– Nei, alt fungerte bra, sier Schultz.

Audiopedagog Anne Beate Christophersen (71) husker best hvor moderne og annerledes alt var, etter at ansatte og elever flyttet inn.

– Den følelsen av at «her kan vi få til noe!»

Hun var i starten av 20-årene da hun fikk en lærerstilling på Skådalen, der hun jobbet i 40 år, og til slutt endte opp som rektor. 

På Skådalen var ikke pultene pulter, men arbeidsbord. Små klasserom var borte til fordel for åpne landskap. Kritikerne hadde noen poenger, mener Christophersen: køyeseng var upraktisk, og møblene på internatene fastlåste, og selv om det fantes egne rom for audioteknikk og hørselsmålinger på skolen, var ikke alle lokaler egnet for høreapparatbruk.

– Men nei, vi synes det var overdrevet og lite hensynsfullt med de store overskriftene. For det var så mye som var bra.

Trude Lillegjære (38), som begynte i barnehagen på Skådalen på 1980-tallet, husker at de pleide å leke gjemsel ute, mellom Fehns bygninger, og ake fra internatene, ned bakken mot skolen.

– Jeg har på en måte vokst opp på Skådalen, sier hun.

Lillegjære, som jobber med læremiddelutvikling i Statped, husker særlig betongen, og søylene, fra barndommen: De kunne være i veien, men det var fordeler ved at skolen var så åpen:

– Å kunne få kontakt med hverandre, se hva andre gjør og kunne snakke på tegnspråk på avstand.

Hun bodde aldri fulltid på internatene, men husker den spesielle utformingen: at enkeltrommene hadde utsyn til fellesområdene med det samme man kom over dørstokken.

– Man skulle tro arkitekten hadde tenkt på DeafSpace, sier hun – en nyere tilnærming til arkitektur som tar utgangspunkt i måten døve lever, i og bruker, omgivelsene sine på.

– Det har vært et viktig sted for meg i min oppvekst, der jeg har kunnet være meg selv på mitt språk: tegnspråk.

På den nye skolen var det et «evig renn» av arkitekter, sier tidligere rektor Anne Beate Christophersen. Til slutt måtte lærerne si stopp i skoletiden. 

– Men det ble vanskelig når det dukket opp folk uanmeldt, helt fra New Zealand.

Verdensstjernen. Noen år etter Skådalen var Fehn nærmest forsvunnet fra norsk offentlighet, ifølge samfunnsforsker og professor emeritus Rune Slagstad (79). 

Han ble venn med Fehn på slutten av 1970-tallet, senere nabo, og husker at det sto amerikanske studenter på Fehns dør og spurte om å få hospitere hos ham.

– Men da måtte Fehn si: «Jeg har ikke noe kontor, for jeg har ikke noen oppdrag», sier Slagstad.

– Han følte seg utenfor, rett og slett, og han oppfattet nok at det var en kampanje mot ham, ja.

På 1980-tallet ble Fehns professorat, og internasjonale forelesninger, levebrødet hans – en akademisk innsats som skulle få stor betydning for nye generasjoner arkitekter. Først på slutten av tiåret kom de større oppdragene tilbake, med en rekke museer, i Fjærland, Alvdal og Ørsta.

– Den reelle verdensstjernen i norsk arkitektur fikk altså bygge i periferien, sier Slagstad.

«Føler du deg oversett og tilsidesatt?» spurte Dagbladet Fehn i 1996: «Orker ikke å tenke så mye på det», svarte Fehn, «Min arkitektur passet vel ikke her hjemme».

Etter hvert som oppmerksomheten rundt Fehn økte, ble Slagstad stadig mer opptatt av å forstå kameratens tørke. Da Fehn hadde mottatt Pritzkerprisen – «nobelprisen i arkitektur» – skrev Slagstad en kronikk i Aftenposten: Skådalen hadde vært et avgjørende slag i bekjempelsen av Fehn, konkluderte han – og pekte på Butenschøn. 

Ikke bare hadde kritikeren opptrådt med kompetanse både i sosialpsykologi og arkitektur i en lett overbærende anmeldelse, skrev Slagstad: Kritikken var «startskuddet til det som ble en kampanje mot Fehn i det norske system», og «en plattform for en ung mann som ville opp og frem mot maktens sentrum».

Smigrende. – Det er jo nærmest smigrende for en kritiker at noe en har skrevet skulle få slike konsekvenser, sier Peter Butenschøn.

Han sier at han aldri hadde arbeidet så lenge og grundig med en anmeldelse før; med samtaler med eksperter på flere felt og opplesning på forskning og faglitteratur. Han tror at Slagstad må ha rørt sammen anmeldelsen hans med avisens øvrige «sensasjonsoppslag», og sier han aldri opplevde noe uvennskap med Fehn, etter det han skrev i avisen. 

– Men det du kan si, er at det var uvanlig å kritisere Fehn fordi han hadde en litt gudbenådet rolle som professor, sier han.

– Arkitekter kritiserte ikke Fehn. 

Ti år etter at han mottok Pritzkerprisen, var det som om det var blitt en forbrytelse å ha kritisert Fehns arkitektur, skrev samfunnsforsker Erling Dokk Holm i DN i 2007. Da hadde Fehn fått to oppdrag i Oslo, Gyldendalhuset og Arkitekturmuseet.

Samtidig som Fehn ble feiret, vokste også myteproduksjonen rundt ham, skrev Holm: som at Fehns tørke skyldtes en kampanje, i regi av én avis.

Det er en sammenheng det ikke finnes noen empiriske studier av, sier Holm.

– En kampanje er en målrettet aksjon med bruk av medier, sladder – alle mulige midler – for å oppnå noe konkret. Da mobiliserer du, og hvorfor skulle noen gjøre det mot Fehn?

Erling Dokk Holm tror mytene rundt Skådalen har snytt oss for en mer kompleks historie om skolen og Fehn, og at det kan finnes flere mekanismer bak oppdragstørken: Det var en periode med få offentlige oppdrag generelt, de fleste flinke arkitekter hadde lite å gjøre, og modernismens glansperiode var forbi. 

– Det arkitektoniske prosjektet Fehn var kjent for, hadde ikke lenger en like selvfølgelig autoritet, sier han og minner om 1980-tallets nyrike nordmenns villasmak.

Dessuten var Fehn en kompromissløs kunstner: Etter Skådalen var byggherren utmattet og ville ikke samarbeide mer med Fehn, hevdet han i DN: «Store kunstnere møter ikke alltid velvilje.»

– Det gjelder nok mange arkitekter som drar byggekunsten veldig langt.

Unik. I 2014, fem år etter at Fehn gikk bort, ble de ti bygningene hans på Skådalen fredet.

I fire av dem ble interiøret fredet, i ulik grad, mens samtlige eksteriører ble fredet. 

Måten Fehn plasserte skolen i terrenget på, og tilpasset den barnas behov, har «gitt en unik og interessant arkitektur», het det i fredningstiltaket. 

Samme år ble skoledriften ved Skådalen skole for hørselshemmede lagt ned, som ved alle andre statlige spesialskoler. En annen avdeling, skolen for døvblindfødte, ble værende i noen år til, og en privatskole flyttet inn som leietager, men flere av lokalene ble stående tomme. 

– Det er en stor risiko for oss å sitte med en eiendom som er tom og ikke gir leieinntekter, sier Hege Njaa Aschim (60), Statsbyggs kommunikasjonsdirektør. 

Statsbygg har ikke mandat til å sitte på eiendommer uten brukere eller inntekt til vedlikehold, og undersøkte, i tråd med avhendingsinstruksen, om andre statlige aktører kunne ha bruk for skolen.

Det var «egentlig ingen respons på det», sier Aschim.

Hun sier Statsbygg var opptatt av at bygningene skulle brukes fornuftig, og det ble bestilt en mulighetsstudie for utvikling av eiendommen, som blant annet viste bygningenes potensial som private boliger.

Våren 2019 besluttet regjeringen at også skolen for døvblindfødte skulle flytte.

Guden. – Jeg tror, som mange andre, at etter den diskusjonen på 1970-tallet, så heftet det noe ved Skådalen som gjorde at det for den brede offentligheten aldri fremsto som et viktig verk, sier Karl Otto Ellefsen, tidligere rektor ved AHO.

Dette har vært inntrykket blant arkitekter, mener han: Mens de har trykket Skådalen til sitt bryst, har ikke staten satt like stor pris på den.

– Det har jo bare vært å ta turen opp og se hvordan det ser ut der oppe.

I 2019 gjennomførte Multiconsult en tilstandsanalyse av Skådalen på vegne av Statsbygg, og anbefalte tiltak til et samlet estimat på 60,7 millioner kroner, før moms, over en tiårsperiode. 

Pensjonist Haakon Krag (67), som var Statsbyggs driftsleder for Skådalen i 12 år, vil nødig si noe om vedlikeholdsnivået, men kan si såpass: Han hadde «noen tøffe år på slutten der», og mens han løp rundt og «lappet på» som best han kunne, tok han imot turister fra hele verden som «gikk ned i knestående» der oppe.

– Det er guden deres som har laget dette her, sier Krag.

– Han er altså så stor! Jeg har hatt noen danske professorer som har stått og luktet på de gamle originaltegningene. Det er helt natta.

Sorgen. Høsten 2019 ble Skådalen skole lagt ut for salg. 

– Det er jo dette som er sorgen, sier Rune Slagstad.

– I dag ser vi hvor betydelig Skådalen er, og at det offentlige Norge har forsømt seg ved ikke å ta vare på det eller finne bruk i offentlig regi. 

Med Skådalen skapte Fehn et lite samfunn: en side som sjelden fikk komme til utfoldelse hos arkitekten, og som gjør verket så unikt, mener han. At den arven etter Fehn skulle forsvinne ut av fellesskapets eie, er hjelpeløst:

– Det er uformuenhet – kulturell uformuenhet i en søkkrik nasjon, sier Slagstad.

– Har det vært noe offentlig brainstorming over at «her har vi et av hovedverkene til norsk arkitekturs fremste representant» – og hva vi bør gjøre med det – annet enn å privatisere?

– Man kan alltids diskutere andre alternativer, men det kommer ikke midler på bordet av den grunn, sier Statsbyggs Hege Njaa Aschim. 

Hun sier ingen i dagens organisasjon kjenner til at Statsbyggs forhold til Fehn skal ha surnet etter Skådalen, og minner om at de samarbeidet godt med Fehns kontor ved flere senere anledninger. 

 Statsbygg har hele tiden holdt et verdibevarende vedlikehold på eiendommen, som skal sikre at den ikke forringes:

– Det som har vært utfordringen her, er at vi ikke har hatt midler til å ta de store grepene, sier hun om vedlikeholdsetterslepet.

– De må komme i egne bevilgninger.

Komplisert. I desember 2019 betalte eiendomsmilliardær Edgar Haugen (59) og tidligere McKinsey-topp Simen Vier Simensen (66) 155 millioner kroner for Skådalen skole, som de eier gjennom S-2 Eiendom.

Om fredningsbestemmelsene på noe tidspunkt ga kjøperne kalde føtter?

– Nei, det er part of the game, sier Haugen, som eier halvparten av selskapet gjennom Ragde Eiendom.

– Man kan ikke legge seg ned selv om det er fredet. Halve Oslo er fredet. Man kan gjøre business likevel.

Han sier at det ikke var et kjøpsargument at eiendommen var tegnet av Fehn – tvert imot: Alt «hadde vært enklere» hvis ikke.

– Det er klart at det faktum at mye var fredet eller bevaringsverdig, gjør dette til et vesentlig mer komplisert prosjekt, sier Simensen om den snart fem år lange omreguleringsprosessen.

Først fikk offentlige etater mulighet til å leie eller kjøpe internatene, men det førte ikke frem.

– Da konkluderte vi med at den beste form for vern her – som er videre bruk – er å omregulere til vanlig boligformål, slik at boligene kan eies og brukes av private mennesker, men med alle restriksjoner som gjelder. 

Uti Fehns hage. Dette er planene for Skådalen:

I «undervisningsdelen» av anlegget skal skolevirksomheten fortsette.

Nå er det to privatskoler som leier lokaler, Norlights International School og Hans Nielsen Hauge grunnskole. Eierne anslår at de hittil har brukt 70 millioner på å tilbakeføre og sette i stand Fehns arkitektur her, i dialog med Byantikvaren.

Resten av området skal bli et boligfelt. 

De seks internatene, og kantinen, skal få ny bruk som private boliger. Bruksendringen er mulig til tross for fredningen, og «vil i liten grad medføre konsekvenser for kulturminnene», heter det i planforslaget som ble sendt til offentlig ettersyn i fjor.

Øst på tomten står en rad tidligere ansattboliger, som ikke er tegnet av Fehn, som blir rekkehus. På andre siden av tomten står den gamle, forfalne rektorboligen. Den står på Byantikvarens liste over bevaringsverdige bygninger, men er ikke tegnet av Fehn, og eierne ønsker å erstatte den med fem nye boliger i rekkehus, som vil «ramme inn» Fehns arkitektur.

Planforslaget vil sikre at også landskapet med store trær og naturlig preg blir bevart. 

Ønsket er å få et tilnærmet bilfritt område, ved å grave ut en parkeringskjeller under anlegget – og at boligdelen blir særlig attraktiv for barnefamilier, sier Karl Edvin Lysne (33), eiendomssjef i Ragde Eiendom.

– Vi vet verdien av Fehns arkitektur og ønsker den videreført, sier han.

Det er også årsaken til at eierne ville jobbe med det anerkjente arkitektkontoret Lund Hagem Arkitekter. 

Boligfeltet skal hete Fehns hage, eller noe lignende, sier Lysne.

– Vi tenker å gjøre det så fehnsk som mulig.

Diskusjonen. Om det blir S-2 Eiendom som skal omgjøre internatene til boliger når de er skilt ut – eller om de vil selge dem enkeltvis slik de står – blir «en strategisk vurdering», ifølge Karl Edvin Lysne.

Konfrontert med frykten for at helheten går tapt, svarer Simen Vier Simensen at både fredningen og en rekke andre statutter i planforslaget vil legge bindende føringer for eiendommen og de enkelte boligene.

– Hvis noen bryter frednings- og bevaringsbestemmelsene, så bryter de regelverket, sier han.

Det er disse bestemmelsene, og hvordan de håndheves, som er avgjørende for å bevare kulturverdiene – ikke om eierskapet er offentlig eller privat, sier han, og minner om alternativet, når det nå ikke er offentlig behov for bygningene: De ville blitt stående og råtne på rot. 

Plan- og bygningsetaten (PBE) er positive til å gjenbruke bygningene til boligformål. Det som har skapt mest diskusjon i planprosessen, er ønsket om å erstatte rektorboligen med rekkehus.

Riksantikvaren mener dette er en perifer del av anlegget, og at rekkehuset ikke i vesentlig grad vil svekke Fehns anlegg. Byantikvaren (BYA) og PBE mener derimot at både rekkehus og terrenginngrepet som kreves for å lage parkeringskjeller klart «vil bidra til å svekke den arkitektoniske helheten» til Fehn, og forholdet mellom bygninger og landskap i anlegget.

Når saken sendes til politisk behandling, vil BYA og PBE derfor fremme et alternativt forslag som bevarer rektorboligen, og hindrer fortetting og parkeringskjeller.

– Jeg vet estetisk sett hva jeg definitivt mener er mest riktig, et så flott arkitektonisk anlegg fortjener å være mest mulig bilfritt over bakken, sier Simensen.

Ikke pent. Det hendte Rune Slagstad spurte Fehn om de kunne ta en tur til Skådalen, men det orket han ikke. 

– Han var blitt fremmed for eget prosjekt, rett og slett.

Slagstad husker ikke detaljene i det han skrev om Butenschøn, men får det opplest: 

– Å ja, ja, nei, det var ikke noe pent, nei, sier han. 

Men det var en annen tid: Mediedekningen opplevdes massiv, kanskje også fordi den først ble fremmet av en, «med rette», feiret sosialpolitisk journalist, mener Slagstad. 

I den sammenhengen ble Butenschøns kritikk forstått som en arkitektfaglig legitimering av skandaleoppslagene – i en tid da Dagbladet var eneste avis som skrev om arkitektur.

Konsekvensen kontroversene fikk for Fehn, sier mer om samfunnets kultursyn enn om selve kritikken, tror arkitekt og Fehn-elev Jan Olav Jensen: Det var et samfunn som ikke var modent for hva det ble servert. 

– Jeg tror vi har gått glipp av flere arbeider på grunn av det. 

Arkitekt og professor emeritus Neven Mikac Fuchs (77) mener at Skådalen ble rammet av en slags «tanke-karantene»: skolen var ikke lenger gjenstand for fri refleksjon. 

Han skal snart publisere en bok om Fehn, der Skådalen er med: et eksempel på storartet plassering av bygninger i landskapet, mener han. 

Fehn skapte et lite samfunn i skogkanten, en helhet Fuchs frykter etter hvert vil forsvinne i et boligfelt, med parkering under bakken. På Skådalen brukte Fehn arkitekturen til å bevege barna støtt gjennom den vesle verdenen deres, fra hjem til skole og kantine:

– Slik fikk de øve på sin tilstedeværelse i verden.

Diskusjonen. Om det blir S-2 Eiendom som skal omgjøre internatene til boliger når de er skilt ut – eller om de vil selge dem enkeltvis slik de står – blir «en strategisk vurdering», ifølge Karl Edvin Lysne.

Konfrontert med frykten for at helheten går tapt, svarer Simen Vier Simensen at både fredningen og en rekke andre statutter i planforslaget vil legge bindende føringer for eiendommen og de enkelte boligene.

– Hvis noen bryter frednings- og bevaringsbestemmelsene, så bryter de regelverket, sier han.

Det er disse bestemmelsene, og hvordan de håndheves, som er avgjørende for å bevare kulturverdiene – ikke om eierskapet er offentlig eller privat, sier han, og minner om alternativet, når det nå ikke er offentlig behov for bygningene: De ville blitt stående og råtne på rot. 

Plan- og bygningsetaten (PBE) er positive til å gjenbruke bygningene til boligformål. Det som har skapt mest diskusjon i planprosessen, er ønsket om å erstatte rektorboligen med rekkehus.

Riksantikvaren mener dette er en perifer del av anlegget, og at rekkehuset ikke i vesentlig grad vil svekke Fehns anlegg. Byantikvaren (BYA) og PBE mener derimot at både rekkehus og terrenginngrepet som kreves for å lage parkeringskjeller klart «vil bidra til å svekke den arkitektoniske helheten» til Fehn, og forholdet mellom bygninger og landskap i anlegget.

Når saken sendes til politisk behandling, vil BYA og PBE derfor fremme et alternativt forslag som bevarer rektorboligen, og hindrer fortetting og parkeringskjeller.

– Jeg vet estetisk sett hva jeg definitivt mener er mest riktig, et så flott arkitektonisk anlegg fortjener å være mest mulig bilfritt over bakken, sier Simensen.

Vil videre. De som har levd nært historien vil bare bli mentalt ferdige med Skådalen snart, det er på tide at arkitekturen iscenesettes i et nytt og bedre lys, sier Per Olaf Fjeld. 

Han har skrevet flere bøker om Fehn, og er med på å drive Fehn Forvaltning, som arbeider for å bevare arven etter arkitekten.

Fjeld ser ikke bort ifra at boligfeltet kan bli fint, men her er det Fehns arkitektoniske idébegrep som må beskyttes og være innfallsvinkel til videre diskusjon: 

– Ender Skådalen opp bare som et «vanlig» villastrøk, eller klarer man å beholde stedets arkitektoniske identitet og klarhet? 

På Skådalen har leietager Sunniva Fliflet tatt en tur ut i høstsolen.

Etter hvert som hun har bodd seg inn, har hun merket arkitekturen på kroppen: virkningen av lyset fra de store vinduene; en følelse av kontroll i det åpne fellesrommet, som Fehn formet for å sikre rask oversikt.

– Altså, det er behagelig for kroppen min, det så fint og unikt, sier hun.

– Tenk å ha arkitekttegnede hus som lavtlønnede får bo i. D2

Kilder: «Skådalen skole 1969 – 1975», Byggekunst, vol. 60 (1978), «Sverre Fehn: samlede arbeider», Norberg-Schulz, Christian (2003), «Norske arkitekters landsforbund mot Dagbladet», Pressens Faglige Utvalg, sak 27/76.