Dette er et helt annet Amerika. Ingen brede motorveier med billboards. Ingen skyskrapere, ingen hjemløse, ingen shoppingsentre med enorme parkeringsplasser og drive thru apotek og McDonald's. Langs 16 kilometer med bratt og steinete California-kyst ligger Sea Ranch. Rundt 1800 hus skånsomt plassert og bygget i naturlige materialer så de ikke tar oppmerksomheten fra landskapet.Restauranten i The Sea Ranch Lodge serverer mat uten friterte poteter, på stiene går senete par med Patagonia-klær, brede solhatter og tynne ben. Det er montert elbilladere utenfor butikken, hvor man kan kjøpe 800 kroners-badehåndklær, med Sea Ranch-logoen designet på 1960-tallet, da ideen om denne utopiske ferielandsbyen ble født.

Siden den gang har Sea Ranch i Sonoma, California blitt brukt i undervisning av arkitektstudenter i en rekke land og vært gjenstand for reportasjer, pilegrimsreiser og utstillinger.

– Sea Ranch er et prosjekt også norske arkitekter vender tilbake til og bruker som et referanseprosjekt, sier arkitekt Svein Lund i Lund Hagem.

– Sea Ranch er på en måte en mal for hvordan man helst bygger og regulerer, mener arkitekt Kristoffer Øyen i Lie Øyen arkitekter. 

«Den innledende fasen av The Sea Ranch-utviklingen var så transformativ at den satte i gang en bølge av inspirasjon i form og typologi, som strålte langt utenfor Nord-California», skrev Joseph Becker, kurator for arkitektur og design ved San Francisco Museum of Modern Art, i forbindelse med en stor utstilling om Sea Ranch i 2019. 

«Over 50 år senere fortsetter The Sea Ranch å være en modell for progressiv livsstil i det 21. århundre,» het det i introduksjonen. Nå trekker også tek-folket fra Silicon Valley og Bay Area til Sea Ranch i privatfly og elbiler, kjøper opp boligene og henger i baren på nyrenoverte The Sea Ranch Lodge.

Underordnet. «Den mest uvanlige feriehuskolonien noensinne unnfanget av naturen og mennesket», sto det i salgsbrosjyrene da tomtene på Sea Ranch ble solgt på begynnelsen av 1960-tallet. 

Oceanic Properties, et eiendomsselskap på Hawaii, ønsket å investere i et større eiendomsprosjekt i California. Firmaets utviklingsdirektør, arkitekten Al Boeke, hadde ikke funnet noe som fristet før han i 1962 ble med en eiendomsmegler i hans propellfly og satte kursen mot et kystområde nord for San Francisco. 

De fløy i lav høyde, under dem spredte over 20.000 mål seg utover, med flere tusen beitende sauer, en buktende elv, med skog og steinete Stillehavskyst. De sirklet et par ganger over området før Boeke sa at han ikke trengte se mer, han hadde bestemt seg. 

– Den grunnleggende ideen var at vi ville respektere området. Vi ville plassere mennesker i området på en måte som var lite iøynefallende. Vi ville bygge arkitektur som virket naturlig på dette stedet, sa Boeke i et intervju med arkitekturhistoriker Kathryn Smith i 2008.

Al Boeke samlet et topplag av idealistiske unge, kreative i San Francisco-området, inkludert arkitekter, en landskapsarkitekt og en grafisk designer.

– Området skulle utvikles, men utviklingen skulle være underordnet landskapet, sier arkitekt Donlyn Lyndon (87).

Han har cowboyhatt på hodet, et varmt pledd over skuldrene der han sitter på terrassen utenfor Sea Ranch-huset han har tegnet selv.

– Wingwall! Hvor lenge har vi bodd her? spør han kona, den blinde fotografen Alice Wingwall.

– 31 år, svarer hun fra kjøkkenet.

Donlyn Lyndon er eneste gjenlevende av de fire arkitektene i firmaet MLTW – Moore Lyndon Turnbull Whitaker – som sammen med den visjonære landskapsarkitekten Lawrence Halprin planla området og de første bygningene.

– Landskapet skulle fortsatt være den viktigste kraften på stedet, sier Lyndon og peker ut over det gresskledde området som strekker seg fra huset og nedover mot havet.

– Så denne store, åpne blomsterengen her og den store steinen der, er mye mer dominerende enn bygningene. Det var radikalt å gi så mye oppmerksomhet til hvordan bygningene forholdt seg til landskapet og klimaet.

Helhet. Landskapsarkitekten Lawrence Halprin (1916–2009) ledet arbeidet med å lage en masterplan før tomtene ble utskilt og bebygget. Halprin gikk grundig til verks. Campet på det som fortsatt var beitemarker, observerte klima, jordsmonn, vind, vegetasjon: 

«Folk er der for å komme i kontakt med de ville og naturlige omgivelsene. Rytmene og formene, utsikten, lyden av vann. Disse må tas best mulig vare på. Og spesielt langs kysten. Bebyggelsen må trekkes tilbake», skrev Halprin med penn på planer illustrert med hans akvarelltegninger fra området. Halprins mål var at Sea Ranch skulle gi en følelse av fellesskap, hvor helheten var viktigere og mer dominerende enn de enkelte delene.

For at landskapet skulle forbli den dominerende kraften, ble Sea Ranch-bebyggelsen plassert i klynger rundt et gårdsrom eller i rekker langs de gamle hekkene med sypresser, som sauebøndene hadde plantet for å dempe den sterke vinden fra nordvest.

– Når vi kjørte opp hit, passerte vi mange gårdsbruk. Der lå bygningene plassert rundt låvene, omgitt av åpent åkerlandskap. Vi ville være konsekvente med det visuelle mønsteret, sier Donlyn Lyndon.

Øde. Highway 1 fra Bay Area nordover til Sea Ranch er smal og svingete, klorer seg fast langs bratte stup ned til Stillehavet. Utenfor en bensinstasjon dingler et kunstig skjelett, et skilt advarer om at det er 45 minutter til neste tankemulighet.

– Det var tre timer nord for San Francisco, to med Porsche. Det var som å finne paradis ved verdens ende, skriver Barbara Stauffacher Solomon i selvbiografien «Why? Why not?».

Hun var nyutdannet grafisk designer, enke og alenemor da hun ble koblet på Sea Ranch-prosjektet i 1963. I første omgang designet hun logo og reklamemateriell. «Good design meant good business.» 

– Sea Ranch? Kan vi ikke snakke om noe annet? sier Barbara Stauffacher Solomon (94) når vi ringer henne hjemme i San Francisco. 

Logoen hun designet for 60 år siden er fortsatt noe av det første man ser når man kommer kjørende til Sea Ranch fra Bay Area. Bygningene her er kanskje lavmælte, i naturlige farger og materialer, men logoen malt på fasadene rundt The Sea Ranch Lodge virker selvsikker, stor og tydelig.

Hun er stolt av jobben hun gjorde på Sea Ranch, som ga en kickstart til karrieren. Men alt snakket om å leve i pakt med naturen trodde hun ikke på. 

– Det var så oppkonstruert som du kan forestille deg. Alt for å få oppmerksomheten til fotografer fra hele verden, sier hun. 

Miljøet Barbara Stauffacher Solomon jobbet i med Sea Ranch var mannsdominert.

– Jeg var ung og vakker og jeg var enke. Hvordan tror du de behandlet meg? Jeg var flott den gangen, sier 95-åringen.

– Men behandlet de deg med respekt for jobben du gjorde?

– Ikke akkurat. De var overrasket når jeg vant priser. Jeg husker at arkitekten Joseph Esherick spurte Al Boeke da han ansatte meg hvorfor han ikke ansatte en profesjonell. De trodde jeg fikk jobben fordi han skulle knulle meg. 

Et par år etter det første oppdraget, fikk Solomon en ny forespørsel fra The Sea Ranch: Moonraker Athletic Club, et nybygd anlegg på området med svømmebasseng, tennisbaner og garderober, var blitt så dyrt at det ikke var råd til kostbar utsmykning. 

«Make it happy, kid», var oppdraget. 

I løpet av et par dager dekket Barbara Stauffacher Solomon og to malere treveggene i garderobene med hvitmaling, som ble som kanvas for store geografiske former, tall, piler, sirkler og streker malt i sterke, klare primærfarger fra jernvarehandelen. Solomon hadde vært kunstmaler før studietiden i Sveits, hun var inspirert av abstrakt russisk konstruktivisme og kunstnergruppen De Stijl. 

– Jeg var vant til å sitte foran et stort lerret og begynne å male. Jeg bare malte den ene veggen og så malte jeg den andre, og det var bare flaks at jeg gjorde det så bra og at det fikk så mye presse. Det var første gang noen hadde gjort noe sånt, og det var lett å fotografere.

Anerkjente Life Magazine trykket i 1966 en reportasje om garderobeanlegget, samme år kom det på coveret av magasinet Global Architecture. Siden har de markante «super graphics» vært varemerker for Sea Ranch. 

Etter en vannskade på 1970-tallet ble utsmykningen i damegarderoben ødelagt, og noen andre laget «dårlige kopier», ifølge Solomon. Hun fikk vite om det først i forbindelse med forberedelsene til en utstilling på San Francisco Museum of Modern Art i 2019.

– Jeg døde nesten da jeg kom opp dit og så det, sier Solomon. 

Sammen med datteren malte hun opp dekorasjonene på veggene igjen. 

– De er ikke så bra som de var, sier hun.

Menneskelig. På Moonraker Athletic Club er det stille og disig. To damer i badedrakt og solhatt lukker hver sin bok, tar med seg håndklærne og går. Inne i garderobebygget skyter de sterke grafiske elementene frem på de hvitmalte veggene, men her ute er det ikke noe å se til Stauffachers design. Det er bare et vanlig, lite svømmebasseng omringet av jordvoller, så det ikke skal være synlig fra avstand.

I bassenget holder Efrain Aceves (73) seg fast i kanten, tar en pause mellom lengdene. 

For 27 år siden drev han syv restauranter lenger sør i California. Så ville han noe annet med livet. Han tok med kona og barna og flyttet til Sea Ranch. Planen var et roligere liv, han skulle lese klassikerne, Cervantes og den slags. Men sånn ble det ikke, han begynte snart å jobbe som en slags altmuligmann og vaktmester for naboer og for The Sea Ranch Lodge.

 Nå har han nøkler til mange titall hus liggende i bilen.

– Det er en veldig menneskelig måte å leve på her, sier han.

– Barna mine kunne våkne om morgenen og gå ut og se på marihøner. Det var hvaler og delfiner ute i havet. Det er store landområder, spredt utover, samtidig kan du ha kontakt med mennesker. Og hvis du ikke vil det, så er det greit.

Barna er blitt voksne nå, de har flyttet, langt vekk fra Sea Ranch. 

– Og kona mi giftet seg med en annen. En dame. 

Låve. Condominum 1 minner litt om en borg, en låve, kanskje, og var en av de aller første bygningene som ble oppført på Sea Ranch: Et leilighetsbygg med ti ferieleiligheter samlet under ett tak med et felles gårdsrom. Den ruver der den ligger kantete og omfangsrik på en klippe.

– Vår bygning skulle ikke se ut som låvene, men vi ville at den skulle være stor som en låve, sier arkitekt Donlyn Lyndon.

Det var arkitektfirmaet hans, MLTW, som tegnet Condominium 1. Den er fredet nå, på National Register of Historic Places. Lyndon har beskrevet det som at de så på landskapet som en mentor.

– Arkitekturen skulle være avledet fra kreftene på stedet. Vind var en viktig kraft. Vi designet bygninger som buffer mot vinden, med takformer som kastet den over huset. Og solen var viktig. Ved å ha store glassflater mot sør, kunne solen komme inn og varme rommene, sier han.

– Jeg vet ikke om andre bygninger enn Condominum 1 som er så knyttet til stedet den står på, og samtidig har en kombinasjon av individualitet og fellesskap.

Hver av de ti enhetene er forskjellige, fordi det er tatt hensyn til utsikten, tomten, vinden og solen. Enhetene forholder seg til utsiden på forskjellige måter, gjennom panoramavinduer, glassveranda eller drivhus. Samtidig er det et felles gårdsrom, og en samlende, enhetlig takhelling som følger den skrånende tomten. Den store bygningen på den værharde tomten er en egenartet kombinasjon av noe eksponert, utsatt og samtidig et beskyttende tilfluktssted for beboerne. 

Arkitekter over hele verden har vært fascinert av prosjektet og studert det i detalj. 

Men gjesteboken etter åpningen av The Sea Ranch i mai 1965 vitner om en blandet mottagelse:

«Breathtaking». For dyrt, for vindfullt. «En deilig kyst, motbydelige bygninger.» Utmerket valg av arkitekter. «Are you serious?» var blant kommentarene.

Less is Moore. Nå går Condominium 1 under kallenavnet «The Apple Condos», forteller flere av Sea Ranch-beboerne. Mange Apple-ansatte har kjøpt leiligheter i bygningen.

Vi får låne nøklene til en av de mest kjente av dem, Unit 9, tegnet av arkitekt Charles Moore for ham selv og hans familie. De nåværende eierne kjøpte leiligheten av Moores arvinger i 2018, den ble lagt ut for salg til 2,85 millioner dollar og salgssummen skal ha vært enda høyere.

Den føles luftig og samtidig lukket. Utsikten mot det frådende Stillehavet, bratte klipper og grønne enger er en del av rommet. I Unit 9 er også interiøret fredet. Det er rikt på former og farger, kunst og nips. En bit av taket fra Hearst Castle, asiatiske trykk, en cd-spiller. Rullegardinene i solid lerret ser ut som de har vært i bruk siden byggeåret, det er kondens og fuktmerker ved vinduene. Veggene er i ubehandlet, gulnet tre, konstruksjonen synlig.

Midt i oppholdsrommet er soverommet hevet opp på fire søyler, som en åpen hems. Kjøkkenet er en kube i hovedrommet. Arkitektene kaller det en «aedicula», en konstruksjon inne i konstruksjonen. 

Kompleksiteten i utformingen og innredningen av hver enkelt leilighet er noe av det som gjør Condominium 1 til en inspirasjonskilde for så mange arkitektur- og designinteresserte. Det er mulig å oppleve det, Moores leilighet kan leies selv av nordmenn på USA-ferie.

« Live lightly on the land». Lev lett på landet, var slagordet til de opprinnelige Sea Ranch-utviklerne. Men det var bare Sea Ranch-beboerne som skulle få anledning til å «live lightly» og ha adgang til naturen det ble tatt hensyn til. Det ble bråk. Langvarige rettssaker. Lokale miljøvernere i Nord-California tok opp kampen for å få tilgang til den privatiserte kysten, og i praksis ble det innført et byggeforbud mellom 1976 og 1984.

Resultatet av motstanden ble California Coastal Commission, et regelverk som gjelder for hele kystområdet og sikrer offentligheten adgang til kystområdene. 

På begge sider av kampen var intensjonen god: Naturen skulle tas vare på. Målet var det samme, løsningene forskjellige. 

Opprinnelig ønsket utbyggerne å bygge flere leilighetsbygg med mindre enheter, holde på klynge-tankegangen for å beskytte mest mulig av landområdene. Et stort mangfold blant beboerne var et uttrykt mål. Men da byggingen kom i gang igjen på 1980-tallet, presset både inflasjon, økte byggekostnader og høye renter utbyggerne til å bygge for de «veldig rike»: De ville ikke ha leiligheter, men enkeltstående boliger.

– Med tiden forsvant denne forpliktelsen til å bygge i klynger. Det ble mye mer konvensjonell eiendomsutvikling i norddelen av Sea Ranch, hvilket vi mislikte. Men på den annen side er det fortsatt fint der oppe, sier Donlyn Lyndon.

– Den største ulempen nå er at prisene er så høye, at verdien i kroner og øre av eiendommen blir mer fremtredende i folks bevissthet enn kvalitetene ved å være i landskapet. Det er den største faren her.

« The tech-people». Det er mye snakk om dem i The Sea Ranch nå. Det er mange «tek-folk», som har tjent flust på gründervirksomhet og investeringer i teknologi, som kjøper bolig her.

Under pandemien så mange verdien i å kunne holde til i fredelige omgivelser, med utmerket internett og frisk luft. I 2021 økte eiendomsprisene i Sea Ranch med 31 prosent, mer enn noen andre steder i «Bay Area», området rundt San Francisco.

– Pandemien endret mye. Mange rømte fra byene og opp hit, og det fikk prisene til å gå opp, sier Geff Scott (62).

Han sitter i førersetet på sin Ford Bronco utenfor The Sea Ranch Lodge, mens ektemannen Mike Reyer (66) har vært innom Sea Ranchs postkontor. 

 Scott er administrerende direktør for Businesswire, som leverer nyhetsmeldinger innen finans til hele verden, og har hovedkontor i San Francisco. I likhet med mange andre jobber han «remote». I 2019 kjøpte de hus her.

– Å, vi har ikke nok tid, svarer han, når vi spør hvorfor de flyttet til Sea Ranch.

Det er noe med folkene som trekker opp hit, de som orker å kjøre de svingete veiene, de som liker stillheten.

– Du kan føle det på folk. Det er noe upretensiøst, sier han.

– Du vet aldri hva folks bakgrunn er. Men det er en ydmykhet. Jeg elsker å være rundt mennesker som vet hva de liker.

Hvis venner spør «hva i all verden gjør dere her hele dagen, blir det ikke stille her?», tenker Geff at «du er ikke en Sea Rancher.»

– Men noen av de vi har besøk av, ender opp med å kjøpe, sier han.

– If they get it.

Samlingspunkt. The Sea Ranch har 1800 boliger og en privat flystripe. Men ingen dagligvarebutikk. Beboerne må til Gualala, en by med 2000 innbyggere like nord for Sea Ranch, for å kjøpe melk, purre og tonic. 

The Sea Ranch Lodge fungerer som samlingspunkt, med restaurant, kafé, bar, postkontor og en «General Store», som selger duftlys, kaffekrus med logo, souvenirer til de mange turistene.

Bygningen The Sea Ranch Lodge ligger i ble opprinnelig oppført i 1968, og var i sliten forfatning da den stengte ned helt i 2018.

– Ingen hadde gjort noe her siden 1968. Bygget ble strippet helt ned, bare en del av panelet ble tatt vare på. Rommene ble åpnet opp, for mer utsikt og mer flyt, sier Kristina Jetton, daglig leder i The Sea Ranch Lodge.

Den åpnet igjen i oktober 2021, renovert på en nennsom måte. Det er sober eleganse og solid håndverk, moderne, men i tråd med den nøkterne Sea Ranch-stilen. 

– Er dere fra Oslo? Jeg designet sceneteppet på operaen i Oslo, sier Pae White (60).

Sammen med en gruppe venner og naboer fra Sea Ranch sitter kunstneren i den fullsatte baren og venter på bord i restauranten. Flere sier de jobber «innen tek».

– Denne bygningen er fullstendig fornyet fordi den er renovert med tek-midler, sier Whites ektemann, arkitekt Tom Marble.

– Det er mange steder vi kunne valgt å flytte. Lake Tahoe, for eksempel. Vi valgte Sea Ranch, sier Beth Steinberg, seriegründer innen teknologi.

– Live lightly on the land, ikke sant. Det handler om å legge merke til og sette pris på både naturen, designet, arkitekturen. Miksen av mennesker her er fin.

I januar traff en kraftig storm Sonoma og Sea Ranch. Med vindkast på opptil 100 mph, orkan styrke, forsvant strømmen i ti dager, men lodgen hadde strøm fra aggregat.

– Det fine var at alle kom hit for å varme seg, lade, få mat og drikke. Vi sjekket hjemmene til de som ikke var her, sier daglig leder Kristina Jetton.

– Stormen fikk frem det beste i samfunnet her.

Hun bor selv på Sea Ranch og tipper at rundt 25–30 prosent er fastboende.

– Men de er heller ikke her hele tiden. Mellom tirsdag og fredag ser jeg ingen mennesker når jeg går tur med hunden om morgenen. Det er bare på Thanksgiving og i julen at det er lys i alle husene.

Diskré. I huset til Lu og Maynard Lyndon, beliggende ved en stor, åpen eng, er det lys året rundt. 

– I dag morges hadde vi hjort, kanin, kalkun og vaktel utenfor huset, sier Lu Wendel Lyndon (84).

– Og en rev. For ikke å snakke om alle fuglene. Gullfink, sier Maynard Hale Lyndon. (79).

De står på plattingen foran huset i Sea Ranch, tegnet av Maynards bror, Donlyn.

Lu og Maynard har en lang karriere bak seg innen design. De drev designbutikkene Placewares og jobbet hos Design Research, USAs første livsstilsforretning, som blant annet introduserte Marimekko til det amerikanske markedet. Huset er fylt av designobjekter og fargerike tekstiler. Marimekkos grunnlegger, Armi Ratia, var en god venn av paret. I stuen står en gammel glassfiberstol, designet av Charles og Ray Eames.

– Den er original. Charles og Ray var nære venner av mine foreldre, de var ofte på besøk. Da jeg drev en leketøysforretning i Santa Monica på 60-tallet kom Ray stadig vekk innom, sier Maynard.

Det står et trillebord designet av Alvar Aalto i stuen også. Det stammer fra forretningen Maynards mor drev. Hun var den andre importøren av Alvar Aalto i USA. 

De er aktive pensjonister, driver et lite galleri i Sea Ranch, kuraterer utstillinger i lodgen og gir ut bøker. De liker at det er stille her. At de er i naturen. Nærheten til havet. At det ikke er noe kriminalitet.

– De som bor her er gjerne omtenksomme, omsorgsfulle, intelligente og ansvarlige mennesker, sier Lu.

– Hvor viktig er arkitekturen?

– For å være ærlig, så handler det ikke om arkitekturen. Men dette stedet har ikke fått lov til å bli griset til. Arkitekturen er ikke helt oppe i ansiktet på deg, den er diskré. Vi liker å si at vi lever lett på landet, sier Lu.

– Det er en respekt for hverandre og for landskapet. Innvendig er husene veldig varierte, men utvendig er det ganske konformt, godkjent av designkomiteen. Men nå finnes også hus som er kledd både i cortenstål og betong, sier Maynard.

Når et nytt hus skal bygges på en av de rundt 400 ubebygde tomtene i Sea Ranch, må planene godkjennes av en designkomité. Det er strikte regler for høyde, materialer, areal, maling, gjerder og hvilke planter som kan plantes. Ingen palmer, ingen blomsterbed, kun stedegne planter. Håndklær som henger til tørk må ikke være synlige for naboen, biler må parkeres så de ikke er synlige. Overtredelser bøtelegges.

Et geni. – Det er et kunstverk, sier Phil Mercado på telefon fra Los Angeles.

For fem år siden kjøpte han og ektemannen Todd Quinn «Hines House», tegnet av William Turnbull Jr. i 1968. Det er bygget nedover en skråning i skogen, Stillehavet skimtes mellom trærne. Fuglekvitringen er intens, det lukter varm, tørr skogbunn. 

Syv av de arkitektonisk mest interessante husene i Sea Ranch kan leies gjennom The Sea Ranch Lodge. Concierge-tjenester, privat transport, full room service og adgang til svømmebasseng og 17 hulls golfbane er tilgjengelig. Hele espressobønner og yogamatter står klare. 

Ett av de syv utvalgte husene er Hines House. Vi har fått låne nøkkel. 

Huset har mange vinkler, arker og nivåer. Likevel har det en helt spesiell ro. På veggene henger kunst fra ekteparets private kunstsamling, blant annet et verk av Robert Rauschenberg (1925-2008), en av de viktigste amerikanske kunstnerne i forrige århundre.

– Min mann og jeg er begge involvert i kunst i Los Angeles. Vi tok med en Rauschenberg opp, vi var venner av han og mente det ville passe, siden huset er fra 60-tallet, sier Mercado.

Til daglig bor paret med tre barn i Los Angeles, hvor Phil er kirurg og Todd leder et firma i underholdningsindustrien. Deres nære venn, fotokunstneren Catherine Opie, introduserte dem for Sea Ranch.

– Turnbull var et geni, sier Phil Mercado om arkitekten.

– Vi ble helt overveldet av arkitekturen. Alt er så gjennomtenkt. Huset er bygget inn i landskapet, det nesten ruller nedover. Og med tre barn liker vi å ha et anneks.

Noe av det første de gjorde etter å ha kjøpt eiendommen, var å få det registrert som bevaringsverdig, i National Register of Historic Places. Da de ble kontaktet av The Sea Ranch Lodge med spørsmål om de ville være med i deres kuraterte portefølje av interessante historiske hjem til leie, sa de ja.

– Vi trenger ikke midlene. Det er fint, men for oss handler det om å dele opplevelsen med folk som er interesserte i kunst og design. Så langt har vi hatt folk som har vært respektfulle.

På kjøkkenbenken ligger en liten gjestebok, full av takknemlige hilsener, både fra arkitektstudenter («a dream come true») og fra arkitekt Turnbulls fire barn. «Vi kan bare forestille oss hvor glad det ville gjort far å få oppleve dette».

Fort hjort. Det er blitt mørkt utenfor lodgen, kveldens liveopptreden i baren er over. Et par hjorter står stille og gresser under Sea Ranch-logoen ute ved Highway 1. Sean Callery (58) bærer keyboard og forsterkere ut til bilen. De to han spilte sammen med i kveld bor i Sea Ranch, selv bor Callery i Los Angeles. Til vanlig skriver han filmmusikk, og har vunnet fem Emmy-priser. 

– Har du hørt om «Homeland»? «Bones»? «24»? Det er jeg som laget musikken. Søk meg opp på IMBD, sier Callery. 

Trioen fikk overveldende god respons fra publikum denne kvelden. Lang applaus etter hver minste lille solo.

– Det var veldig rørende, faktisk, sier Callery.

– Det skjer ikke overalt. Noen ganger er det bare bråk, folk slutter ikke å snakke når vi spiller en gang, sier han og lukker bagasjerommet.

– Dette her er et veldig spesielt sted. D2