En svak rasling kan høres allerede i trappen opp til annen etasje på Hilton Park Lane. Gangene er tomme, sikkerhetsvakter i svarte dresser stryker langs veggene, men så er det denne lyden, stigende i styrke, som siver ut fra inngangen til Grand Ball Room. Sjetonger som treffer sjetonger. 100 pokerspillere som fikler med stablene av sjetonger, stokker dem, slipper dem ned på filten.

Det er lyden av penger.

Fra taket kaster enorme lysekroner et glorete lys ned over radene med blå pokerbord, og der, ved bord fem, sitter Espen Uhlen Jørstad (34) omringet av syv menn krumbøyde over sine to kort. Klokken er 23.00 onsdag kveld, og Jørstad har spilt ni dager i strekk, i ulike turneringer under Pokerstars European Poker Tour London. 

Nå er det London High Roller, som startet med 158 spillere ti timer tidligere, og de skal spille i flere dager, helt til én sitter igjen med alle sjetongene og vinner fem millioner kroner. Deltagernes innsats, buy in, var 10.300 pund for 50.000 i sjetonger – og premiepotten på 1.532.600 deles mellom de 23 øverste spillerne. 

I fem år har Jørstad levd som profesjonell pokerspiller, og i sommer ble han den første nordmannen i historien som har vunnet verdensmesterskapet i poker, i Las Vegas. Han vant 100 millioner kroner.

Men alt handler ikke bare om penger.

– Folk spiller poker av forskjellige grunner. Jeg spiller fordi jeg har lyst til å konkurrere, til å hevde meg. Jeg har noe jeg vil bevise, sier han i en pause.

Han har analysert dette, som så mye annet, og kommet frem til at det nok har med barndommen å gjøre.

– Jeg var ikke populær, faren min var inn og ut av fengsel. Jeg tror jeg prøver å gjøre opp for noe, ta igjen det jeg ikke hadde tidlig i livet.

Kunsten å tape penger. «I was hoping for some magic», sier en høylytt amerikaner. Espen Uhlen Jørstad fikk akkurat gjennom en bløff og vant 50.000 i sjetonger. De spiller No-limit Texas Hold'em, det mest utbredte pokerspillet. Nå er det pause i 20 minutter. Jørstad henter en kopp te.

– Jeg vinner litt. Og taper litt, sier han.

– Det er vel sånn poker er?

– Ja. Jeg går på jobb og taper penger. De fleste dagene er sånn. Helt til jeg plutselig vinner.

Han har tenkt på dette. Smerten ved å tape, gleden ved å vinne. 

– Å tape en sum penger er mer smertefullt for mennesker enn det er godt å vinne den samme summen. Det er forsket på det, og man er kommet frem til at det er dobbelt så vondt. Så vi mennesker er egentlig ikke programmert til å håndtere livet som pokerspiller. Mennesker liker ikke å ta risiko. Heldigvis takler jeg dette livet bedre enn de fleste.

Han har lest bøker om grunnleggende psykologi, for å forstå hvordan hjernen fungerer, særlig når det gjelder risikoaversjon. For hvis man ikke er klar over hvordan hjernen fungerer, og bare spiller på intuisjon, kan man lett bli for passiv og redd for å ta risiko. 

– Når du spiller poker, må du fortrenge ditt naturlige instinkt, som sier at du vil unngå å tape penger. Du må glemme at det er penger det spilles om, bare se for deg at det er sjetonger. Eller poeng i et dataspill.

På en skjerm teller en klokke ned. Det er ett minutt til turneringen starter igjen.

– Å spille som en datamaskin, det er målet, sier han.

«Shuffle please». To kort flikkes ut til alle spillerne med to fingre av dealere i svarte vester og slips, de snurrer en runde i luften, og glir over bordet. Når kvelden er over, kan Jørstad pakke 163.000 i sjetonger ned i en pose.

Klokken halv to låser han seg inn i leiligheten sin, spiser middag, før han legger seg. Ved siden av sengen ligger en bok om makroøkonomi og «Syv korte leksjoner i fysikk». Han plukker opp «Safe Haven – Investing for Financial Storms» og leser. Så sovner han klokken tre.

Matte og statistikk. Han var rundt 16 år da han spilte poker første gang. Det var kameratene hans, som han spilte dataspill med, som begynte. De var eldre, han så opp til dem, og ville vise dem at også han kunne bli god i poker. 

Jørstad begynte å spille gratisturneringer på nett, han hadde med sjetonger på skolen, spilte i friminuttene, på nett i timen. Han kjøpte bøker om psykologi, kroppsspråk, pokerstrategi og matematikk.

– På skolen var jeg flink i matte, statistikk, fysikk og kjemi. Alt som var logisk. Så poker passet meg perfekt, man sitter jo egentlig bare rundt et bord og løser logiske puslespill.

Puslespillet handler om å finne ut hvilke hender folk har, hvordan de reagerer på kortene som ligger på bordet, hvordan de byr. Til slutt legger man sammen alt dette og kommer frem til en konklusjon. Dette likte han. Han sier han hadde en timelønn på 700–800 kroner som 18-åring.

– Og jeg tenkte, dette er jo veldig enkelt.

Jørstad følte likevel han måtte få seg en utdannelse, og tok en master i bryggeriteknologi. Han begynte å jobbe som prosesstekniker for Hansa i Bergen, før han flyttet til Budapest med sin ungarske kjæreste for å starte mikrobryggeri, i 2015. Oppskriften var klar, logo, nettsted, og de brygget ett øl. Han spilte poker for å finansiere bryggeriet, og til slutt måtte han velge, bryggeri eller poker. 

Han gjorde det slutt med kjæresten og flyttet til Malta for å spille. Det var starten på et liv med 180 reisedøgn i året, et liv på hoteller og kasinoer, i Las Vegas, Kypros, Tsjekkia, Paris.

– Da gikk jeg  all in.

Pokerlivet. Hver dag pleier pokerspilleren å stå opp klokken 11, gå en tur, før han i timevis er i laboratoriet. Det vil si at han studerer foran skjermen. Han bruker poker solvers, dataprogrammer som kalkulerer strategier for ulike situasjoner ved pokerbordet.

– Det er som i sjakk, at det finnes et optimalt trekk i hver situasjon. Du gir datamaskinen ulike pokersituasjoner, og får fasiten på det beste spillet. Hvor mye man skal by med ulike kort, blant annet. Så repeterer jeg mange ganger om dagen, for å gjenkjenne mønstre, bygge intuisjon og memorere de ulike strategiene.

Espen Uhlen Jørstad gjør alt for å maksimere effektiviteten og holde seg skarp. Han trener, han mediterer, han nedtegner hva han setter pris på i livet i en dagbok, han logger søvnkvaliteten og drikker lite alkohol. Han etterstreber en arbeidsuke på 60 timer: spille poker i 20 timer, studere i 40 timer. 

– I starten var drivkraften å bli best. Senere ble målet å tjene mest mulig penger, nok til at både mamma og jeg kunne være finansielt fri for resten av livet. Nå har jeg nådd det, så nå har jeg lyst til å bli best i verden igjen.

– Er du ikke best i verden?

– Nei. Det er et stykke igjen. Jeg tror jeg kan komme dit i løpet av et år eller to.

– Hvor stor er sjansen for det?

– Ti prosent, vil jeg anslå.

Nye kort. Klokken er 12.30, torsdag formiddag. Sjetongene fra dagen før ligger i forseglede poser med navn på, rundt bordene. Og der kommer verdensmesteren halsende i hvite sandaler og hvite tennissokker. Kortene blir stokket, delt ut. Det er 86 spillere igjen i turneringen, og gjennom hele dagen spiller de i to timer, så er det 20 minutter pause, så to timer til.

Når Jørstad får nye kort, legger han begge hendene over dem, lener seg ned, og løfter så vidt på kanten. Og når han ser kortene, vet han hva han skal gjøre. Han har et oppsett med hender som han har studert og memorert på forhånd.

– Over 90 prosent av hendene kan jeg, og vet akkurat hva jeg skal gjøre. Men det finnes ingen 100 prosent fasit. Det er 100 ting jeg vurderer før jeg tar en avgjørelse. Hvor mange sjetonger jeg har, hvor mye har motstanderne, hvor langt er vi kommet i turneringen, forklarer han senere.

– Hvilke tegn ser du etter når du spiller?

– Det høres dumt ut, men jeg ser ofte på klesstilen. Profesjonelle pokerspillere kler seg ofte ganske slobby. De er vant til å sitte foran pc-en. Hobbyspillere med mye penger, kan gå med Dior eller Balenciaga eller Louis Vuitton. Så justerer jeg spillestilen etter det.

Spillet hans, sier han, er lite basert på kroppsspråk.

– Jeg følger lite med på om folk er nervøse. Iblant kan jeg følge med på pusten, men det er lett å fake. Så jeg prøver heller å konsentrere meg om strategien.

Las Vegas. Det sto om 100 millioner kroner, og bak runde solbriller lukket Espen Uhlen Jørstad øynene.

Det var juli og første gang han deltok i Main Event under World Series of Poker i Las Vegas, kjent som verdensmesterskapet i poker. 12 dager tidligere hadde 8663 spillere begynt turneringen, noen dager hadde de spilt poker i 17 timer, og én etter én hadde spilt bort sjetongene. 

Nå var det bare to spillere igjen, de satt på hver sin ende av finalebordet, med premiepengene, millioner av dollar i seddelbunker, mellom seg. Espen Uhlen Jørstad hadde fullt hus, to damer og tre toere, en nær uslåelig hånd, og han hadde gått all in. Han visste turneringen ville være over, hvis bare motstanderen også satset alt.

– Med det samme jeg hadde gått all in, tenkte jeg «nå må jeg komme meg vekk herfra, så jeg ikke begynner å ha forventninger, ikke legger følelser i den hånden». Jeg ville sende hodet et annet sted.

Så han lukker øynene. Og der, bak svarte solbriller, begynner Espen Uhlen Jørstad å meditere. Han puster rolig, og bruker en innlært teknikk, der han først fokuserer på venstre tommel, så venstre pekefinger, så på håndflaten, albuen, skulderen, han jobber seg gjennom hele kroppen, mens han hører en svak mumling fra publikum, kjenner varmen fra lampene på den sterkt opplyste scenen. 

Han beveger ikke en muskel, hendene ligger i samme posisjon, sitter som forstenet. Han vil ikke vise følelser i det hele tatt. Han vet at noen av motspillerne har brukt kroppsspråkeksperter, som har analysert videoopptak. Så nå, når motstanderen tenker høyt og stiller Jørstad spørsmål, svarer han ikke. Han bare venter, venter, venter, i 18 minutter.

– Helt til jeg hørte publikum gispe. Da åpnet jeg øynene.

«Fuck it», hadde motstanderen sagt, og snudd kortene sine. Han trodde det var en bløff, og gikk all in med par i fire. Jørstad trenger ikke se på kortene hans. Han vet han har vunnet. Men han jubler ikke, strekker ikke armene i været, bare tar rolig av seg solbrillene og bukker. Han er blitt verdensmester i poker, men kjenner ikke på de store følelsene.

– Helt til jeg ringte mamma, 15 minutter senere. Hun sa: «Ringe du no!?!?» «Vi er ferdige. Jeg vant», sa jeg. Da hørte jeg at hun gråt, og da fikk jeg tårer i øynene, jeg også.

– Hva er oddsen for at du skulle få oppleve det øyeblikket?

– Langt under én prosent. I gjennomsnitt vinner jeg den turneringen én av 3000 ganger, vil jeg anslå. Så å vinne første gang, er helt absurd.

– Hva tenker man når man vinner 100 millioner kroner?

– Jeg tenkte at nå har jeg nok til å pensjonere meg, eller gjøre det jeg vil resten av livet.

Han sier at 100 millioner ikke har forandret tilværelsen, annet enn at han blir invitert til pokerturneringer han ellers ikke ville blitt invitert til.

– Jeg lever som før. Jeg bestilte akkurat flybilletter til Las Vegas, og da bestilte jeg på økonomiklasse. Jeg har ikke behov for å oppgradere livsstilen. Jeg har lyst til å behandle pengene på en fornuftig måte, og investere dem i eiendom og aksjer.

– Noe penger har du vel brukt?

– Jeg har kjøpt tv. Jeg hadde ikke tv. Det er kjekt hvis jeg får besøk. Og en ny pc.

– Men, de solbrillene du brukte?

– Det er første gang jeg har spilt med solbriller, faktisk. Jeg kjøpte de på ferie i Dubai. Jeg ble lurt. Etterpå har jeg funnet ut at det er damebriller.

Flaks og følelser. Rundt bordet sitter åtte menn i stillhet. En har hvit kaps og holder jakkekragen foran munnen, en annen drar genseren over nesen. Hetter over hodene, solbriller, hodetelefoner. En sitter med shorts og slippers, og den ene foten rister konstant. 

De kikker på kortene, raskt på hverandre. Foran dealeren teller en klokke ned fra 30 sekunder, tiden de har på hver avgjørelse. Potten vokser. Klokken er 18.15, siste hånd før middag, og Espen Uhlen Jørstad skyver uttrykksløst alle sjetongene inn mot bordet.

Alle kaster seg.

Han var nede i 40.000 i sjetonger, nå har han 400.000 i fem stabler foran seg. Det er 27 spillere igjen i turneringen, og målet er å komme seg inn i pengene. De 23 siste spillerne fordeler premiepotten på 18 millioner kroner. Havner du utenfor, sitter du igjen med ingenting.

– Nå har jeg spilt poker i over halve livet. Grunnen til at jeg fortsetter, er jo fordi poker er et uendelig komplekst strategispill som ingen mennesker noen gang kommer til å spille 100 prosent perfekt. 

I hvite sandaler har Jørstad hastet bort til en libanesisk restaurant i nærheten for å spise middag.

– Folk som ikke kjenner poker, tror det er likt blackjack eller rulett, at det er gambling. De forbinder det med mørke bakrom hvor folk røyker sigarer og drikker whisky. I mitt hode ligner det mer på sjakk og bridge. På høyt nivå er poker i stor grad en tankesport.

– Handler ikke poker også om flaks?

– Når det gjelder én hånd, én dag, eller én uke, så kan poker handle om flaks. Du trenger bare å ha flaks med noen kort, så kan hvem som helst vinne én turnering. En nybegynner kan slå verdens beste pokerspiller, og det finnes ingen annen sport hvor det er mulig. Det er det som gjør poker så attraktivt blant hobbyspillere, at de kan vinne. Men over måneder og år, så handler ikke poker om flaks. I det lange løp vil ferdigheter avgjøre. Det finnes måneder jeg taper penger, men de er aldri flere enn månedene jeg vinner.

Det er sjeldent jeg blir frustrert eller sint eller veldig glad. Det er en fordel i poker og investeringer, men kanskje ikke ellers i livet

Espen Uhlen Jørstad – pokerspiller

Styrkene hans som pokerspiller, mener han, er at han er flink til å koble ut følelsene sine. Man kan ta feil avgjørelser på grunn av følelser, hvis du blir frustrert når du taper, eller tenker for mye på pengene.

– Hvordan klarer du å la være å vise følelser?

– Jeg har ikke så mange følelser å skjule. Det er sjeldent jeg blir frustrert eller sint eller veldig glad. Det er en fordel i poker og investeringer, men kanskje ikke ellers i livet.

– Hvorfor er du god til ikke å vise følelser?

– Jeg tror jeg ble god til det i barndommen. Kanskje fordi jeg ikke hadde det så bra på skolen, jeg var aldri populær, ikke flink i idrett, ikke kul, ikke sosialt aktiv, jeg var mer … en outcast. Jeg satt for det meste foran pc-en.

Turbulens. Han har sett et bilde av faren, moren og seg selv som liten baby. Han vet ikke helt når det er fra.

– Jeg vet at mamma besøkte ham i fengsel da jeg bare var noen måneder gammel. Så han må ha havnet i fengsel ganske raskt etter at jeg ble født.

På bildet så faren fortsatt frisk og rask ut, atletisk og populær, tidligere kretsmester på skøyter. Så hadde han sklidd ut, forteller Espen Uhlen Jørstad, det hadde vel begynt med at han solgte hjemmebrent, så narkotika.

– Jeg har få minner fra barndommen. Det var sikkert mye greier jeg ikke har lyst til å huske, minner som jeg har visket bort.

Espen Uhlen Jørstad vokste opp sammen med moren.

Faren, forteller han, slet med alkohol og narkotika gjennom hele livet.

– Jeg var ikke happy i det virkelige livet, så jeg trakk meg inn i pc-universet i stedet. Og bodde der. Jeg var ikke populær på skolen, jeg var liten, tykk og følte meg rar. Jeg ble mobbet. Men i «World of Warcraft» så folk opp til meg. Jeg følte jeg kunne leve livet mitt bedre gjennom karakteren min i spillet enn i det virkelige livet.

Han satt på loftet i det tre etasjer høye huset i Steinkjer og spilte. Det var dager han kunne spille 16 timer i strekk, bare sette spillet på pause, løpe ned på kjøkkenet og kaste en frossenpizza i ovnen, spise foran skjermen.

– Jeg var på skolen bare nok til å komme meg igjennom. Heldigvis hadde jeg et par gode venner, som dro meg ut av huset noen ganger. Det er to av de beste vennene mine fremdeles. Jeg føler at de reddet meg litt.

Det var i militæret, i luftforsvaret i Bodø, at virkeligheten begynte å bli bedre enn pc-verdenen. Han begynte å trene, måtte stå opp til et fast tidspunkt, ble tvunget til å være sammen med folk hele tiden. Han gikk ned 18 kilo på ett år.

– Nå er jeg ganske sosialt utadvendt, og kan snakke med folk. Jeg er en helt annen person enn jeg var.

Men før det, i ungdommen, husker han at han iblant besøkte faren, da han kom ut av fengsel. Han tok toget ut på landet, til besteforeldrene sine, hvor faren bodde iblant.

– Han var på bedringens vei i lengre perioder, og da hadde vi et ganske godt forhold. Vi spilte kort, backgammon og sjakk, som han og besteforeldrene mine lærte meg. Det var fint. Han var god i kortspill. Han var jo egentlig sylskarp, med toppkarakterer i matematikk og statistikk, og mamma fortalte at han ga andre studenter privatundervisning i matte da han studerte økonomi på Handelshøyskolen. Så det er vel fra ham jeg har arvet egenskapene innen logisk tenkning og problemløsning i spill.

Siste gang han traff faren, var i en park på Steinkjer. De satt på en benk.

– Han var ikke seg selv lenger. Han hadde mistet hørselen på det ene øret etter å ha fått juling, og var brannskadet etter å ha sovnet med sigarett på sengen. Leiligheten tok fyr, ambulanse og brannbiler. Så mot slutten var det trist å være sammen med ham.

Det er første gang på lenge han tenker på dette.

Han begynner å gråte.

I 2010, da Espen Uhlen Jørstad var 22 år gammel, ringte bestemoren og sa at faren var død. Han kjente en tomhet, men var også lettet.

– Jeg husker jeg tok meg i at min egen reaksjon var ganske rar. I etterkant tenkte jeg at det er et eller annet som ikke stemmer med meg. Det var ingen tårer, ingen emosjonell reaksjon. Ikke før vi var i kirken, og folk kom bort til meg, med tårer i ansiktene, og prøvde å trøste meg. Da gråt jeg også.

110 millioner. Det meste Espen Uhlen Jørstad har vunnet i en turnering på nett, er seks millioner kroner. På én dag. På en vanlig søndag foran skjermen, derimot, tjener han 40.000 kroner.

– I løpet av karrieren vil jeg tippe at jeg har vunnet 110 millioner til sammen.

Av de 100 millionene han vant i Las Vegas, sitter han igjen med 60 millioner selv. Resten skal ut til 13 andre spillere som hadde investert i ham.

– Hender det du har kvaler fordi du tjener penger som andre taper?

– Det er jo det som er formålet med poker, å vinne andres penger. Mange ser nok på det som kynisk, men det har egentlig aldri bekymret meg. Jeg ser på det som nok et strategispill jeg kan bli god i, der pengene er en sideeffekt.

Men, sier han, han har sett spillere som håndterer dårlig å tape penger, og han har tenkt at de spiller for penger de ikke burde spilt for.

– Spillavhengighet er jo en del av dette, og det er så klart veldig trist. Jeg har reflektert en del rundt det, men jeg kan ikke slutte med min jobb fordi det finnes folk som ikke har kontroll på egen spillavhengighet. Det er samfunnets eller myndighetenes oppgave å ha et godt nok støttesystem for de som havner i trøbbel.

Payout. Klokken er blitt over midnatt, og hjerter syv, kløver to og hjerter fire ligger på bordet. Espen Uhlen Jørstad har spilt i tolv timer, og lokalet har sakte tømt seg. Det er 15 spillere igjen i turneringen. Ute er det blitt mørkt, her inne er det alltid lyst.

Rundt bordet har alle kastet seg, bortsett fra Jørstad og en amerikaner med svart skjegg som blir kalt The Beard Man. «All in call on two», roper dealeren. Begge har gått all in, og da viser de kortene de har på hånden før de siste felleskortene legges på bordet. 

Før siste kort, river, har Jørstad par i damer mot par i syv. Han tenker: «Nå har jeg masse sjetonger snart.» Bare to kort kan ta det fra ham, en syver eller en knekt, som vil gi motstanderen tress eller to par. Sjansen for at han skal tape, er bare 12 prosent, har Jørstad regnet seg frem til.

Det blir stille blant spillerne som har stimlet sammen rundt bordet.

Det siste kortet legges på den blå filten.

Kløver syv.

Jørstad reiser seg raskt.

– Beard Man got me.

Han går opp trappen mot et skilt hvor det står Payouts. Ved skranken signerer han en kvittering og får 320.000 kroner inn på konto for 15. plass i turneringen. Totalt har han vunnet over 1,3 millioner kroner på ti dager, og brukt 760.000 kroner på å kjøpe seg inn i turneringene. 

Han tenker på det siste kortet, syveren.

– Etter man har fått pengene på bordet, er det ingenting man kan gjøre. Da er det opp til pokergudene.

Kort på hånden. Dagen etter, i et område kalt Embassy Gardens i Battersea, reiser boligblokkene seg med blankpolerte fasader. Det glitrer i vannet fra et gjennomsiktig svømmebasseng som henger i luften mellom to bygninger, utenfor står en hvit Lamborghini og samler parkeringsbøter.

Her bor Espen Uhlen Jørstad, i en leilighet på 50 kvadratmeter, med treningssenter og privat kino i bygningen, og restaurant på toppen. Han har kjøkken og stue i ett, en sofa, en tv, noen duftlys som lukter furukongler og en 49-tommers buet skjerm på en pult. Han spiller 12 pokerbord om gangen, 1000 hender i timen.

– Tenker du på livet som en pokerhånd?

– Jeg tenker i hvert fall på livet som et spill. Jeg ser på meg selv som en spillkarakter, og prøver å level up – komme til neste nivå – på ulike arenaer. I «World of Warcraft» hadde man jo statistikk på karakteren sin: intelligens, styrke, hurtighet, karisma. Sånn er det jo i livet også, man velger hva man vil forbedre seg på. Alt er et spill hvor man prøver å komme til neste nivå.

– Hvilke likheter finnes mellom poker og livet?

– Det må jo være at man får utdelt en hånd, og så må man gjøre det beste ut av den. Og det er lett å si at jeg ikke fikk de beste kortene utdelt. Jeg kan få komplimenter av folk jeg ikke har møtt siden barndommen, for at jeg er kommet dit jeg er. De tenker jo at jeg kanskje ikke hadde de beste forutsetningene for å lykkes i noe. Det har nok gitt meg drivkraft også. Jeg følte tidlig at folk ikke hadde forventninger til meg. De trodde jeg skulle mislykkes. Og det har jeg hatt lyst til å motbevise.

Han sier livet som profesjonell pokerspiller har gjort at han ser verden på en annen måte. Han har gjort risikovurderinger og sannsynlighetsberegninger på det meste i livet. Hvor han skal bo, når han skal bestille flybilletter, om han kommer til å få barn. Sannsynligheten for det siste, har steget fra én til fem prosent de seneste årene.

– Hva er sjansen for at du kommer til å ha et lykkelig liv?

– Det er null prosent sjanse for at jeg er lykkelig hver dag resten av livet. Sånn er ikke livet. Men jeg tror jeg har bygget et godt rammeverk av økonomi, helse og relasjoner, som gjør at jeg kan leve et godt liv.

Han tenker seg om.

– Så det er nok 90 prosent sannsynlig. D2