– Se på den odden der, sier teglverkseier Christian Petersen (81) og peker mot en odde som stikker ut i havet utenfor et gammelt teglverk i Egernsund i danske Sønderjylland. 

Den er bygget av murstein.

– Hvor mange murstein ligger det der? spør han.

– Veldig mange, svarer D2s fotograf.

– Fordi han er konkurs!

Petersen peker på enda en odde, utenfor et annet teglverk, litt lenger bort, også den av murstein.

– Konkurs! roper han igjen.

Petersen flytter oppmerksomheten til et siste teglverk. Det har kun noen meter med odde, og den er laget av jord.

– Hvor mange murstein er det der?

– Ingen?

– Nettopp, begynner Petersen.

– Han som eier den, driver tre teglverk.

Dansken blunker med det ene øyet, byr på et lite smil. Det er åpenbart hans egen odde, og de tre teglverkene der er blant de eneste gjenlevende teglverkene i Sønderjylland. 

At den generasjonslange familiebedriften Petersen Tegl har overlevd, skyldes ikke billig og masseprodusert murstein – heller tvert imot. Petersens murstein er blitt verdens kanskje mest ettertraktede for stjernearkitekter som skal bygge sine praktprosjekter. Og den dyreste. 

Den sveitsiske stjernearkitekten Peter Zumthor oppsøkte Christian Petersen i jakten på den perfekte murstein, og da den dansk-islandske kunstneren Olafur Eliasson skulle tegne Fjordenhus-bygningen i danske Vejle, brukte han murstein fra Petersen Tegl i 15 ulike farger. Også kanadiske Frank Gehry har vært på besøk.

Mursteinsfamilien. Petersen Tegl ble grunnlagt i 1791, da kong Christian VII ga småbrukseier Peter Andersen tillatelse til å etablere et teglverk i Broager, hvor sjenerøse mengder leire fra istiden gir form til terrenget og grunnmateriale for teglverkene. 

En gang lå det over 50 teglverk her, og på 1700-tallet hadde området størst konsentrasjon av teglverk i hele Nord-Europa. Nå står bare seks igjen, og Christian Petersen eier altså halvparten av dem.

Driften av Petersen Tegl har gått i arv i over 200 år: 81-åringen er syvende generasjons eier, og den åttende generasjonen – hans to døtre Vibeke og Anette – er også på eiersiden. Den niende generasjonen, bestående av seks barnebarn, har alle jobbet i fabrikken.

Christian Petersen forberedte seg på å ta over driften av Petersen Tegl siden han var fire år gammel. Som liten ble han med farfaren på fabrikkrundene og så på mens den store sjefen – med rund mage hengende over beltespennen og hendene samlet på ryggen – observerte fabrikkgulvet. 

Vesle Petersen la armene på ryggen og presset ut magen for å etterligne bestefaren.

I 1969 overtok han driften etter sin far, i en tid da mursteinsproduksjonen for det meste besto av masseprodusent gul og rød murstein. Men Christian Petersen ville gjøre noe annet, noe mer eksklusivt. Han satte i gang produksjon av håndlaget murstein.

I 1993 trakk han dessuten Petersen Tegl ut av salgsforeningen for tegl i Danmark, De Forenede Teglværker, ettersom han mistenkte at de skjulte hans murstein fra kundene. Petersen Tegl var det første teglverket som forlot foreningen uten å være konkurs. Dermed fikk han selv ansvaret for salg av produktet og gjorde mursteinen nesten dobbelt så dyr som de andres.

– Mitt blod er murstein, sier han.

– Jeg tenker bare på murstein. Det har alltid vært murstein.

Cash. Nå, 77 år senere, er Christian Petersens tre teglverk spredt over en bergmansk kysttomt på 11.000 kvadratmeter, dekorert med statuer bygget av murstein, fargerike vegger som viser steinsortimentet, og enorme hauger leire som snart skal bli fasaden på museer, hytter, vingårder, skyskrapere og designhytter. Murstein herfra selges i 51 land.

Han haster inn i fabrikken, gjennom labyrinter av rullebånd som frakter leire og murstein over hodene våre. Hver eneste morgen klokken 07.00 går han gjennom fabrikken og snakker med kollegene.

– Om den er tre minutter over syv, ser de på klokken og lurer på hvor jeg er.

– Sover du noen gang for lenge?

– Sove lenge? Hva betyr det?

Vi ender ved noen massive ovner som bruker tre dager på brenne leieren. Dette er Danmarks eneste teglverk som brenner på kull. Den høye varmen og det faktum at mursteinene stables oppå hverandre, gjør at ingen mursteiner ser like ut.

Han inviterer oss til å titte inn i infernoet som gjør leieren til byggeklosser, og legge en hånd på den nybrente hvite mursteinen, kjenne dens varme, ru overflate.

Så ber han oss lukte på den.

– Hva lukter det?

– Eh … murstein?

– Nei, svarer Petersen lurt.

Han ser ned på hånden sin, hvor han gnir tommelen mot pekefinger og langfinger – det nærmeste man kommer et internasjonalt tegn for cash.

Innovatørene. – Christian Petersen er en innovatør, forteller den norske arkitekten Reiulf Ramstad (60) på telefon.

Kontoret hans, Reiulf Ramstad Arkitekter, som ble grunnlagt i 1995, er kjent for blant annet Trollstigvegen besøkssenter i Rauma, Høgskolen i Østfold i Halden og Fagerborg barnehage i Oslo. De har dessuten bygget flere prosjekter i tegl, som boligprosjektet i Korsgata 5 på Grünerløkka i Oslo, der de brukte et feilbrent parti av Petersens Kolumba-stein. Ramstad likte den uventede fargen.

– Da tegl ble industrialisert på 60- og 70-tallet, ble det også så pregløst. Hver stein var lik en annen. Men Petersen tok frem den gamle håndverkstradisjonen. Den rustikke og taktile, sier Ramstad.

– De fineste teglproduktene har noe av dette taktile og irregulære. Det gir arkitekturen et humanistisk ansikt. Du kan få et byggverk til å se ut som det har stått der for alltid.

Arkitekten påpeker at tegl var et av de aller første arkitektoniske materialene, etter stein og tre. Første gang leire ble tørket for å lage steiner, var 4000 år før vår tidsregning, i Kina og Mesopotamia.

– Tegl er et holdbart materiale, som bare blir finere og finere med tiden. Tenk: Pantheon står der ennå, sier Ramstad.

– Petersen Tegl har inspirert arkitekter til å nytolke dette historiske materialet.

For kanskje har mursteinen med tiden fått et noe kjedsommelig rykte. Den er lett å avse som en karakterløs, masseprodusert byggekloss, ikke like stilig som annen stein, ikke like sjarmerende som treverk. Mursteinen forsøpler tomme tomter, brukes til å knuse butikkvinduer eller lage tettpakkede, sjelløse Obos-bygg.

Men det er en stabilitet i teglstein, en trygghet som står stødig i møte med tiden og elementenes hån. Mursteinshuset var tross alt det eneste den store stygge ulven ikke klarte å blåse ned. Stabiliteten deler mursteinen med sin danske barneleke-ekvivalent, legoklossen, og Petersen Tegl er faktisk som et slags arkitektenes Legoland. 

– Både Legoen og mursteinen er jo klosser, påpeker Ramstad.

– Og ut fra en kloss kan du bygge en hel verden.

Kolumba. Den største attraksjonen på Petersens eget Legoland er Kolumba-steinen. En luksusmurstein, håndlaget på teglverkene.

Steinen ble opprinnelig laget for den sveitsiske stjernearkitekten Peter Zumthor, som blant annet er kjent for kurbadet Therme Vals i Sveits og Kunsthaus Bregenz i Østerrike. Da han skulle bygge Kolumba-museet i Köln på begynnelsen av 2000-tallet, skulle det reises over ruinene fra en kirke som ble bombet under annen verdenskrig, og Zumthor slet med å finne den perfekte mursteinen som kunne flette det nye bygget sammen med ruinene.

Han drømte om en stein som var omtrent dobbelt så lang og halvparten så tykk som en vanlig murstein, slik romerne laget dem for 1800 år siden, da Pantheon ble bygget. En stein som ikke bygger så mye i høyden, men som gir en mer intrikat geometri i en fasade enn tradisjonell murstein.

Så han dro til Egernsund og Petersen Tegl.

– Vi har tre regler i dette firmaet, forteller Christian Petersen.

– Kunden er kongen, costumer is king, der Kunde ist König.

En så slank murstein var ikke noe problem, mente Petersen. Men en feil i brenneprosessen førte til at den første runden med Kolumba ble misfarget og ikke hadde den gråfargen Zumthor ønsket seg.

– Noen var grønne, gule, skjeve. Ingen så like ut. Men Zumthor hadde ikke tid til å vente i fem uker på at vi laget en ny runde, så han tok imot mursteinen uansett.

Sveitseren likte det ujevne resultatet. Utfordringen ble da å få brent 280.000 murstein til – med samme feil – for å kunne bygge museet.

Ifølge Petersen endte det opp med å koste én million euro – omtrent ti millioner kroner – å lage Kolumba-stein for Zumthor. Men teglmesteren påstår at det er de beste millionene han noen gang har brukt: Nå selger han 33 ulike typer Kolumba, laget av tysk, engelsk og lokal leire. De koster over 50 norske kroner stykket, som er over ti ganger så mye som en vanlig masseprodusert murstein.

Kolumbaens karakteristiske langtrukkenhet kan blant annet ses på Gagosian Gallery i London, WAP Art Space i Seoul, Skuespilhuset i København og Bøler kirke i Oslo.

– Jeg skylder mitt liv til Peter Zumthor, sier 81-åringen.

In Kolumba we trust. Christian Petersen trekker en Nokia 3310 – mobiltelefonens murstein – opp fra innerlommen og ringer en kontakt lagret som «Karsten Tattoo».

Det tar ikke mer enn noen minutter før en smørblid, skjeggete dansk kar kommer løpende. Han ruller opp t-skjorteermet for å vise frem en tatovering på overarmen: En sterk, maskulin hånd kommer skytende opp fra jorden og strekker seg mot en avlang murstein som flyr av gårde med vinger. På steinen står det «KOLUMBA».

Han presenterer blekket på armen til journalist og fotograf før han utveksler noen vitser på jyllandsk med sin sjef og smyger tilbake til arbeidet. 

– Normale folk kan ikke arbeide her, forteller Petersen.

Inne i det massive fabrikklokalet er det dunger av leire, dundrende maskineri og kvitring fra fuglene som har bygget rede i takbjelkene. Der står «Karsten Tattoo» og andre barske karer og håndlager Kolumba. I svarte klær tilgriset av leire, med tung kroppsmasse og tykk skjeggvekst er de bare noen motorsykler og skinnjakker unna å se ut som en mc-klubb.

Noen av de 170 arbeiderne på fabrikken har jobbet her i 40 år. De er gamle slaktere, bilmekanikere, snekkere.

– Etter tre eller fire år her, kan de ikke forlate stedet. Da blir de helt …

Petersen tar opp hånden og rister den foran ansiktet.

– Tosset i hodet.

Arbeiderne henter inn våte leirerektangler som kjøres ned et rullebånd, former dem så i en treform. Når de skal fjernes fra formen, setter arbeiderne tomlene sine ned i leiren for å dytte dem ut.

Slik ender hver eneste Kolumba-stein opp med to fingeravtrykk brent fast i overflaten. Et permanent møte mellom et av de mest robuste og alvorlige materialene som finnes, og det mest delikate uttrykket for menneskelig tilstedeværelse. Mursteinen og tommelavtrykket.

Dansk frokost. Vi kjører «Christian A. Petersen Avenue», en liten grusvei som skal ta oss til Petersens seilbåt «Emma» – et treskip som ble bygget i 1931, og som Christian Petersen kjøpte i 1970. Akterut vifter et dansk flagg og i toppen av masten en vimpel med «Petersen Tegl».

Før båten kan kaste loss, steller Petersen seg i baugen for å ønske velkommen. Han fyrer en kanon, byr på et glass Guatemala XO Rom til mannskap og gjester. En fire retters lunsj, med en ny vin til hver rett, serveres nede i båtens messe.

– Jeg skal kjøre om åtte timer, så jeg kan ikke drikke for mye, forteller D2s fotograf etter at det andre glasset er fylt opp.

En zinfandel fra California som passelig nok heter Klinker Brick.

– Da kan du drikke åtte glass! svarer Petersen.

På setene i båtens spisestue finnes det spor av andre som har fått oppleve samme båttur. Flere av sitteplassene er dekorert med navneskiltene til noen av verdens fremste arkitekter: Olafur Eliasson, Peter Zumthor og Frank Gehry. Sistnevnte kjøpte aldri stein, men besøkte teglverket og fikk oppleve den danske hverdagshedonismen om bord på Emma.

– Liker du å jobbe med arkitekter?

Petersen ler.

– Altså, de er jo … begynner han.

Han tar hånden foran ansiktet og rister den.

– Tosset i hodet?

– Ja …

Han humrer litt.

– Tosset i hodet. D2