det er i det minste noen ting som forener oss: Alle skal vi dø, alle trenger vi noe å spise, noe å drikke. Men hva når disse to helt basale sannheter møtes?

De færreste får naturligvis valget, kan, eller vil ta det. Døden inntreffer, og det siste du eller noen andre forsøkte tvinge i deg, var litt næringsdrikk med sugerør, eventuelt to små slurker Fanta, kjøpt av en fortvilet nærstående i en sykehuskiosk. Kioskene lukter alltid av baconpølse. Liv ebber ut, andre fødes noen korridorer unna, men inni sykehusets hjerte går pølsene i et evig kjør, åkkesom. Mat må vi jo ha.

Men det er mer å hente i ganen, i snutens forlystelser. En tyvkobling til hjertet, til minner, til tap, til tilværelsens rene kapasitet: Så langt kan vi dra opplegget, dette kan livet, mennesket, naturen og foredlingen av den, romme.

Man kan også gå motsatt vei, som en av landets mest himmelstormende kokker. Hen nektet å stille i denne saken, men svarte enkelt og greit «knekkebrød med kaffe».

Livet man forlater er ikke bare ekstase, det er mest hverdag, hvorfor ikke velge den?

Da drapsdømte Victor Feguer skulle henrettes i Iowa i 1963, valgte han seg én enkelt oliven med stein som siste måltid. Håpet var at det skulle resultere i et tre ut av graven, som «et tegn på fred.»

Størrelsen Det siste måltid gir uansett assosiasjoner til Bibelen, til Verdenskunsten, og til en av matjournalistikkens store klisjeer:

Hva ville du spist en siste kveld, forutsatt at du ennå hadde evnen til å nyte det?

Mangelen på en praktisk iverksettelse, det fullstendig hypotetiske ved spørsmålet, kan irritere. Den nå avdøde restaurantkritikeren, journalisten og spradebassen A.A. Gill mente hele greia var bad taste, sammenlignet det med å skulle rangere verdens ti mest sexy kvinner: You have all the anxiety of the choice but none of the pleasure of the execution.

Vi tok likevel sjansen, kontaktet noen av landets fremste profiler innen mat og drikke. Måtte det bli lenge til deres ønsker ikke kan oppfylles.

HALVAR ELLINGSEN (38)

Kjøkkensjef og medeier av Kvitnes Gård.

– Det er jo så forbannet vanskelig, man har jo to liv. Man får juling av foreldre hvis man ikke sier man skal spise det med dem, sier Ellingsen.

– En grei måte hadde vært å spise nytrukket småsei med potet, flatbrød og rømme ute i sjarken til pappa under midnattssolen. Vi gjorde det hele tiden da jeg var liten, så å gjøre det med mamma, pappa, samboeren min og ungene mine, det hadde vært en fin måte å gå ut på.

I tillegg ønsker han seg et ordentlig kokkemåltid, i selskap med kokkekompisene Ronny Kolvik, Øyvind Hjelle og Atli Mar Yngvasson, svelget ned med «noe hvit burgund jeg ikke ville hatt råd tid hittil i livet».

– Det beste jeg har spist var den siste uken hos Even Ramsvik på Ylajali: En av Evens signaturretter, den bakte piggvaren fra vedovnen, en rett med rosenkål og kaviar som var episk bra, en toast med hummer som var sykt bra. Det er et måltid jeg husker, selv om jeg ikke husker alle rettene. Men når man skal spise for siste gang, er det jo risikabelt å spise noe man ikke vet er godt. Man må kjøre safe.

ALEXANDER KLOSTER-JENSEN (50)

Bar- og restauranteier. Mercur, Rouleur, Grotto.

– Altså, hvordan havnet jeg i en slik situasjon? Har jeg et siste måltid fordi jeg vet at jeg skal dø ganske raskt etter inntaket av maten? Eller jeg skal ende mitt liv på egen hånd ikke lenge etter at maten er fortært? Er jeg i fengsel og dømt til døden? Eller skal jeg rett og slett spise meg i hjel som i «La Grande Bouffe»?

– La oss bare anta at jeg er gammel, enkemann. Mett av dage, men ikke mett for dagen. Ønsker et måltid før jeg sovner inn med en siste smak av denne verdenen. Det må bli et måltid i gamle Europa.

– Jeg finner et summende og tradisjonelt brasseri. Hvis det finnes en bar, sitter jeg der alene. Men mest sannsynlig sitter jeg ved et bord. Single diner. Servitørene er av den eldre garde. Ingen QR-kode. Café Voltaire i Paris kunne vært stedet, eller Kronenhalle i Zürich. Café de la paix eller Chez Georges i Paris, Colombe d'or i Saint-Paul-de-Vence.

– Uansett, først en blanc de blanc Champagne, servert i frosne krystall-coupetter av den tunge og store sorten. Glem Riedel og Zalto. Så kommer noen reddiker og majones på bordet. Som jeg ikke rører. Kun anerkjenner at er der. Jeg forsyner meg av det halvtørre baguetten og gir den et strøk med kaldt, salt kuvertsmør. Tømmer glasset med champagne og tar så for meg av reddikene og majonesen.

– Forretten blir servert fra høyre side. En glovarm consommé, gjerne med leberknödel i porselenskål. Eller et stykke røkt ål på en liten asjett ved siden av. Eller begge deler?

– Consommeen kommer med et glass fino sherry, en Rama Fino Jerez de la Frontera. Halvparten helles i consommeen for å kjøle den ned. Sherryglasset blir fylt igjen av en oppmerksom, men anonym hovmester. Denne gangen havner ingenting i consommeen som nå er konsumert.

– Det tomme serviset ryddes vekk og brødsmuler blir varsomt børstet vekk. Et glass sherry til mens jeg bestiller hovedretten og tilbehør, uten et ord. Hovmesteren vet allerede hva jeg vil ha.

– Tilbehøret kommer først. En salade verte, haricots verts og pommes purée. Så kommer den: Sole meunière. Fra Nord-Atlanteren/Nordsjøen. Fast og spenstig. Presentert på et ovalt fat. Jeg ber om å få filetere den selv. Bruker lang tid slik at tilbehøret blir kaldt. Det skal uansett ikke røres.

– De to øverste filene blir nøysomt løftet fra benet. Litt sitron. Litt nykvernet grovt, svart pepper. I glasset kan det nå være en manzanilla en rama eller pasada, men det er kanskje mer sannsynlig at det er noe fra Saumur eller Savennières, Guiberteau eller Boudignon. Hodet og bena løftes av filetene og legges til side. Litt mer sitron, litt mer grovt, svart pepper.

– Tilbehøret som er urørt, ryddes vekk sammen med fiskens skjelett. Det er kanskje en halv flaske igjen av vinen eller sherryen, så jeg bruker tiden på å reflektere over mitt liv mens jeg drikker resten. Som man ofte gjør når man drikker alene. Og det er jo en spesiell aften i kveld. Vi nærmer oss slutten.

– Hvordan skal enden bli? Lett og luftig? En chartreuse sufflé? Baba med agricole rhum?

– Nei. Det blir en enkel kule sitronsorbet. Som alltid. Eller, det er ikke riktig. Madeleines og La Vieille Prune ble det kanskje. Jeg nikker melankolsk, men fornøyd til Alsace-flasken på bordet med Gewürztraminer Vendanges Tardive-etikett. Ja, det er sent. På tide å rusle hjemover.

– Så kanskje en tur langs elven? Eller var det innsjøen? Jeg stopper for et siste glass med chartreuse verte. Med en isbit. For lykken og helsen …

ALEXANDER KLOSTER-JENSEN (50)

Bar- og restauranteier. Mercur, Rouleur, Grotto.

– Altså, hvordan havnet jeg i en slik situasjon? Har jeg et siste måltid fordi jeg vet at jeg skal dø ganske raskt etter inntaket av maten? Eller jeg skal ende mitt liv på egen hånd ikke lenge etter at maten er fortært? Er jeg i fengsel og dømt til døden? Eller skal jeg rett og slett spise meg i hjel som i «La Grande Bouffe»?

– La oss bare anta at jeg er gammel, enkemann. Mett av dage, men ikke mett for dagen. Ønsker et måltid før jeg sovner inn med en siste smak av denne verdenen. Det må bli et måltid i gamle Europa.

– Jeg finner et summende og tradisjonelt brasseri. Hvis det finnes en bar, sitter jeg der alene. Men mest sannsynlig sitter jeg ved et bord. Single diner. Servitørene er av den eldre garde. Ingen QR-kode. Café Voltaire i Paris kunne vært stedet, eller Kronenhalle i Zürich. Café de la paix eller Chez Georges i Paris, Colombe d'or i Saint-Paul-de-Vence.

– Uansett, først en blanc de blanc Champagne, servert i frosne krystall-coupetter av den tunge og store sorten. Glem Riedel og Zalto. Så kommer noen reddiker og majones på bordet. Som jeg ikke rører. Kun anerkjenner at er der. Jeg forsyner meg av det halvtørre baguetten og gir den et strøk med kaldt, salt kuvertsmør. Tømmer glasset med champagne og tar så for meg av reddikene og majonesen.

– Forretten blir servert fra høyre side. En glovarm consommé, gjerne med leberknödel i porselenskål. Eller et stykke røkt ål på en liten asjett ved siden av. Eller begge deler?

– Consommeen kommer med et glass fino sherry, en Rama Fino Jerez de la Frontera. Halvparten helles i consommeen for å kjøle den ned. Sherryglasset blir fylt igjen av en oppmerksom, men anonym hovmester. Denne gangen havner ingenting i consommeen som nå er konsumert.

– Det tomme serviset ryddes vekk og brødsmuler blir varsomt børstet vekk. Et glass sherry til mens jeg bestiller hovedretten og tilbehør, uten et ord. Hovmesteren vet allerede hva jeg vil ha.

– Tilbehøret kommer først. En salade verte, haricots verts og pommes purée. Så kommer den: Sole meunière. Fra Nord-Atlanteren/Nordsjøen. Fast og spenstig. Presentert på et ovalt fat. Jeg ber om å få filetere den selv. Bruker lang tid slik at tilbehøret blir kaldt. Det skal uansett ikke røres.

– De to øverste filene blir nøysomt løftet fra benet. Litt sitron. Litt nykvernet grovt, svart pepper. I glasset kan det nå være en manzanilla en rama eller pasada, men det er kanskje mer sannsynlig at det er noe fra Saumur eller Savennières, Guiberteau eller Boudignon. Hodet og bena løftes av filetene og legges til side. Litt mer sitron, litt mer grovt, svart pepper.

– Tilbehøret som er urørt, ryddes vekk sammen med fiskens skjelett. Det er kanskje en halv flaske igjen av vinen eller sherryen, så jeg bruker tiden på å reflektere over mitt liv mens jeg drikker resten. Som man ofte gjør når man drikker alene. Og det er jo en spesiell aften i kveld. Vi nærmer oss slutten.

– Hvordan skal enden bli? Lett og luftig? En chartreuse sufflé? Baba med agricole rhum?

– Nei. Det blir en enkel kule sitronsorbet. Som alltid. Eller, det er ikke riktig. Madeleines og La Vieille Prune ble det kanskje. Jeg nikker melankolsk, men fornøyd til Alsace-flasken på bordet med Gewürztraminer Vendanges Tardive-etikett. Ja, det er sent. På tide å rusle hjemover.

– Så kanskje en tur langs elven? Eller var det innsjøen? Jeg stopper for et siste glass med chartreuse verte. Med en isbit. For lykken og helsen …

AICHA BOUHLOU (60)

Kokebokforfatter og matblogger.

– Marokkansk kyllingtagine med aprikoser, sammen med grovt, marokkansk flatbrød og noen salater. Det er et måltid som har gledet meg helt fra jeg var liten, det bringer frem utrolig mange minner og følelser. Det er noe dagligdags over det, sier Bouhlou.

– Jeg har vært alvorlig syk og visste ikke hvordan jeg skulle bli frisk. Når man tror man skal miste livet, vet man at man bare vil ha hverdagen. Så jeg ville gjort det på denne måten: Jeg ville hatt en familiemiddag med mine nærmeste rundt bordet og servert dette måltidet som en hyllest til livet og til røttene mine, kulturarven og båndene som har formet meg. Jeg ville avsluttet med frisk vannmelon, og etterpå ville jeg sannsynligvis kost meg med to–tre glass supersøt peppermyntete. Da trenger jeg ikke tenke på sukker lenger.

BJÖRN SVENSON (47)

Kokk, åpnet restaurantene Oscarsgate, Galt, Fauna og Schlägergården.

– Som forrett ville jeg hatt kräftskiva, krepselag, med alt av tilbehør og gode venner. Da er det fest, sier Svensson, som er oppvokst i Sverige.

– Til hovedrett skal det være svensk midtsommeraften. Mor og fars Jansons fristelse. Mamma laget en kjempegod løkpai jeg ikke har spist på over 30 år, den må med. Västerbottenost. Svenske kjøttboller, men ikke i brun saus. Og sild må jeg ha! Matjessild. Den typen mat er det veldig sjeldent jeg spiser, etter at jeg flyttet til Norge.

– Om jeg skal skylle ned maten, vil jeg ha brus. Trocadero, svensk eplebrus. Og så er jeg veldig glad i Dr. Pepper, og vanlig cola, selvsagt. Og ettersom det er mitt siste måltid, slenger jeg på svensk julemost også. Så kan jeg drikke øl og akevitt etter, sier han.

– Jeg vil ha to desserter. Jeg elsker rabarbrapai, på seig paibunn. Med vaniljeis til. Så vil jeg ha jordbærkake med krem.

– Noe mer?

– Ja, for å avslutte det hele, vil jeg ha Ferrari-biler, godteriet. Fy fader, det er så godt, det.

BJÖRN SVENSSON (47)

Kokk, åpnet restaurantene Oscarsgate, Galt, Fauna og Schlägergården.

– Som forrett ville jeg hatt kräftskiva, krepselag, med alt av tilbehør og gode venner. Da er det fest, sier Svensson, som er oppvokst i Sverige.

– Til hovedrett skal det være svensk midtsommeraften. Mor og fars Jansons fristelse. Mamma laget en kjempegod løkpai jeg ikke har spist på over 30 år, den må med. Västerbottenost. Svenske kjøttboller, men ikke i brun saus. Og sild må jeg ha! Matjessild. Den typen mat er det veldig sjeldent jeg spiser, etter at jeg flyttet til Norge.

– Om jeg skal skylle ned maten, vil jeg ha brus. Trocadero, svensk eplebrus. Og så er jeg veldig glad i Dr. Pepper, og vanlig cola, selvsagt. Og ettersom det er mitt siste måltid, slenger jeg på svensk julemost også. Så kan jeg drikke øl og akevitt etter, sier han.

– Jeg vil ha to desserter. Jeg elsker rabarbrapai, på seig paibunn. Med vaniljeis til. Så vil jeg ha jordbærkake med krem.

– Noe mer?

– Ja, for å avslutte det hele, vil jeg ha Ferrari-biler, godteriet. Fy fader, det er så godt, det.

HILDE SOLLI (29)

Barsjef, Happy Ending.

– Det jeg ville spist – om jeg visste det var det siste jeg skulle spise – er en frisk og sprø cæsarsalat som jeg kan spise med hendene. Ingen kylling, bare en god, litt grov og hjemmelaget dressing, og litt store, krutonger, helst av surdeigsbrød.

– På siden vil jeg ha perfekte pommes frites, en iskald dry martini med twist og oliven, og et glass champagne. God champagne.

VESLEMØY HVIDSTEN (51)

Sommelier og eier av Nektar Vinbar.

– Det jeg først og fremst tenker på, er familien. Jeg mistet mamma da jeg var 13 år, og hvis vi hadde visst at det var den dagen hun skulle dø …, sier Hvidsten.

– Jeg ville samlet en gjeng, familien og den utvidede familien og drukket noe god vin. Men man må jo spise. Jeg ville hatt noe homey og godt, ikke hummer. Antagelig ville jeg gått for hjemmelaget gnocchi med ragu, helst på gammel melkeku fra Ousdal gård, med mye vin og urter slik jeg lærte den av en nonna i Italia. Men først og fremst tenker jeg på er det emosjonelle. Med gnocchi og ragu kan du samle alle du er glad i og spise et godt måltid uten at det er så fancy.

FETISHA WILLIAMS (31)

Podkaster og kokebokforfatter.

Det siste måltidet til Williams begynner med et dusin østers, blinis med seterrømme og løyrom – og crémant.

– Til hovedrett blir det birria taco, guacamole, en mugge med margarita, sier hun.

– Og til dessert?

– Varme double chocolate chip cookies med hjemmelaget vaniljeiskrem og Jeanette sin ostekake med skogsbærsaus.

Måltidet ville hun delt med dyrene sine, på hytta på Hvaler.

– Pluss en pakke med Camel blå og en flaske rødvin.

VESLEMØY HVIDSTEN (51)

Sommelier og eier av Nektar Vinbar.

– Det jeg først og fremst tenker på, er familien. Jeg mistet mamma da jeg var 13 år, og hvis vi hadde visst at det var den dagen hun skulle dø …, sier Hvidsten.

– Jeg ville samlet en gjeng, familien og den utvidede familien og drukket noe god vin. Men man må jo spise. Jeg ville hatt noe homey og godt, ikke hummer. Antagelig ville jeg gått for hjemmelaget gnocchi med ragu, helst på gammel melkeku fra Ousdal gård, med mye vin og urter slik jeg lærte den av en nonna i Italia. Men først og fremst tenker jeg på er det emosjonelle. Med gnocchi og ragu kan du samle alle du er glad i og spise et godt måltid uten at det er så fancy.

FETISHA WILLIAMS (31)

Podkaster og kokebokforfatter.

Det siste måltidet til Williams begynner med et dusin østers, blinis med seterrømme og løyrom – og crémant.

– Til hovedrett blir det birria taco, guacamole, en mugge med margarita, sier hun.

– Og til dessert?

– Varme double chocolate chip cookies med hjemmelaget vaniljeiskrem og Jeanette sin ostekake med skogsbærsaus.

Måltidet ville hun delt med dyrene sine, på hytta på Hvaler.

– Pluss en pakke med Camel blå og en flaske rødvin.

ANDREAS VIESTAD (51)

Kokk, matskribent og programleder.

– Presset and – canard à la presse. Hvis det var sånn omtrent på denne tiden av året, ville jeg spist asparges til forrett. Jeg er ikke noe opptatt av dessert, men kanskje litt kubbost etter måltidet. Presset and er verdens beste rett, men enda viktigere er det retten min familie samles om. Helt siden jeg fikk mitt første barn, og lånte en andepresse av Hotel Continental, har vi spist det til julaften. Jeg er faktisk såpass opptatt av retten at jeg har fått meg flere andepresser – en vanlig, en på hytta, en reiseandepresse og en til, sånn i tilfelle jeg ender opp med å låne ut til venner, sier Viestad.

– Og apropos måltid og død: jeg har fått meg en urne hos en fantastisk kistemaker i Ghana, og den er formet som en andrepresse. Den kunne stått fremme til pynt.

Et godt måltid skal være «litt kaotisk», mener Viestad, som ville ha spist måltidet sammen med familie og venner.

– Kanskje jeg inviterer Taylor Swift, for det ville datteren min synes vært stas.

– Det skulle vært masse liv og røre, litt krangel om hvem som skal dekke på, litt eklektisk og gammelmodig musikk på spilleren. Det er jo greit med noe kjent og kjært når man skal dø. Men også fordi det er praktisk – jeg bor på en gravlund, så det blir enkel logistikk for de som må ordne opp etterpå.

Til det siste måltidet skal vinkjelleren drikkes opp.

– Jeg har en magnumflaske Nuits St. Georges fra Henri Gouges som jeg hadde tenkt å ha på julaften, men hvis jeg ikke lever så lenge får vi drikke den nå. Og en flaske champagne fra Billecart-Salmon. Clos St Hilaire, hvis jeg får tak i den.

– Hvis det skal være noe søtt, har jeg en flaske med Vin de Constance. Det var den siste vinen Napoleon drakk, så det får være bra nok for meg også.

LISE FINCKENHAGEN (47)

Kokk og matskribent.

– Det skal bugne hos Finckenhagen, og det skal det gjøre til siste slutt. Jeg tror jeg faller ned på skalldyrfest. Bobler og skalldyr. Skalldyr er fantastisk godt. Vi har ekstremt god kvalitet i Norge. Det er noe lett, deilig og eksklusivt over det. Jeg vil si det er å gå ut med stil.

På bordet vil det være kamskjell, østers, kanskje noen blini med løyrom og rømme.

– Det gjør ikke noe om det er en hummer der, men det er ikke så prekært. Jeg er dårlig på å skrelle reker, er alt for utålmodig, men kanskje noen kunne skrellet ferske reker for meg. Og så må det være kreps i alle varianter. Grillede, store sjøkreps med estragon, hvitløk og sitronsmør. Det er så fest, det.

Hun håper de blir mange til bords.

– Jeg er blitt en champagnedame. Det høres litt heslig ut. Men fikk jeg velge, ville jeg gått for champagne. Jeg er glad i blanc de noirs, laget hovedsakelig på røde druer, litt gylne champagner med brioche-toner. Det trenger ikke være den dyreste, men en følelse av kvalitet. Det finnes så mye ræl.

I bakgrunnen vil Elvis synge. Det skal være raust med smør, vanlig meierismør og pisket brunet smør til surdeigsbrød med crispy skorpe.

– Man kan leve på godt brød med smør. Da kan man kanskje dø med det også.

Til dessert blir det sitronterte, helst bakt i ovnen, med fløyelsmykt sitronfyll og marengs på toppen.

– Den skal være fluffy, ikke for tung og seig. Men ikke for mye, for da blir det for søtt.

Det siste måltidet må, på et eller annet vis, også ha innslag av turkis, kanskje en duk, kanskje noe pynt.

– Det er min favorittfarge, som har fulgt meg hele livet. Jeg føler meg naken uten. Det har jeg faktisk sagt til de rundt meg, at i min begravelse håper jeg at de koser seg, at de nyter livet, drikker bobler og at turkis vil gå igjen.

LISE FINCKENHAGEN (47)

Kokk og matskribent.

– Det skal bugne hos Finckenhagen, og det skal det gjøre til siste slutt. Jeg tror jeg faller ned på skalldyrfest. Bobler og skalldyr. Skalldyr er fantastisk godt. Vi har ekstremt god kvalitet i Norge. Det er noe lett, deilig og eksklusivt over det. Jeg vil si det er å gå ut med stil.

På bordet vil det være kamskjell, østers, kanskje noen blini med løyrom og rømme.

– Det gjør ikke noe om det er en hummer der, men det er ikke så prekært. Jeg er dårlig på å skrelle reker, er alt for utålmodig, men kanskje noen kunne skrellet ferske reker for meg. Og så må det være kreps i alle varianter. Grillede, store sjøkreps med estragon, hvitløk og sitronsmør. Det er så fest, det.

Hun håper de blir mange til bords.

– Jeg er blitt en champagnedame. Det høres litt heslig ut. Men fikk jeg velge, ville jeg gått for champagne. Jeg er glad i blanc de noirs, laget hovedsakelig på røde druer, litt gylne champagner med brioche-toner. Det trenger ikke være den dyreste, men en følelse av kvalitet. Det finnes så mye ræl.

I bakgrunnen vil Elvis synge. Det skal være raust med smør, vanlig meierismør og pisket brunet smør til surdeigsbrød med crispy skorpe.

– Man kan leve på godt brød med smør. Da kan man kanskje dø med det også.

Til dessert blir det sitronterte, helst bakt i ovnen, med fløyelsmykt sitronfyll og marengs på toppen.

– Den skal være fluffy, ikke for tung og seig. Men ikke for mye, for da blir det for søtt.

Det siste måltidet må, på et eller annet vis, også ha innslag av turkis, kanskje en duk, kanskje noe pynt.

– Det er min favorittfarge, som har fulgt meg hele livet. Jeg føler meg naken uten. Det har jeg faktisk sagt til de rundt meg, at i min begravelse håper jeg at de koser seg, at de nyter livet, drikker bobler og at turkis vil gå igjen.

KARI INNERÅ (42)

Eier av Brasserie Rivoli og vin- og cocktailbaren Poppy.

– Boknafesk, sier Kari Innerå.

– Og det er jo fordi jeg er fra Nord-Norge, og har vokst opp med det. Pappa sin boknafisk. Jeg spiser det veldig sjeldent, men alltid når jeg er hjemme, og pappa lager det. Helt klassisk, med stuede gulrøtter, poteter og masse bacon, mandelpotet eller gulløye fra Nord-Norge. Og så ville jeg helt klart drukket en hvit burgunder eller champagne til.

– Dessert?

– En nystekt fransk canelé. Eller en perfekt macaron.

KRISTOFFER TVILDE (37)

Matinfluenser med instagramkontoen @krisslovesfood, kåret til årets matredder 2023.

– Det er faktisk noe jeg liker å diskutere med venner og familie innimellom. Jeg synes det er gøy å høre at noen vil ha junk food eller pizza.

Selv går han for en fireretters.

– Dette er ikke en meny som passer sammen totalt sett, men her tar jeg det jeg har best minner fra:

– En skikkelig god hjemmelaget fiskesuppe, typisk bergensk variant, med fløte og masse forskjellig fisk og purreløk og gulrøtter, skikkelig god og fet. Jeg var vant til å spise Toro fiskesuppe i barndommen, og syntes ikke det var noe særlig med torsk i blokk fra frysedisken. Da jeg ble interessert i å lage mat, testet jeg ut bergensk fiskesuppe og ble helt solgt.

– Så ville jeg gått for hjort med jordskokkpuré og selvfølgelig kantareller stekt i smør, med rødvinssaus eller -sjy til. Hjort er bare skikkelig godt og rødvinssaus er den beste sausen.

– Jeg ville hatt et ostefat med en god blåmuggost, manchego og en brie-variant. Christina, som jeg har vært sammen med i tolv år, hadde ofte ost- og vinkvelder da vi var nyforelsket. Og til dessert: Hjemmelaget vaniljeiskrem, det er kanskje den desserten jeg synes er best.

– Jeg kunne sagt jeg ville ha en vinpakke til dette, men jeg er mest glad i rødt og ville forsøkt å finne en rødvin som passer til alt, en pinot noir, tenker jeg. Jeg hadde kost meg med hele flasken.

JULIE ILONA BALAS (33)

Kokebokforfatter og matblogger, kjent som @juliesmatblogg på Instagram.

– Jeg tror rett og slett det måtte vært tradisjonsretten røkt kolje, med masse eggesmør, kokte poteter og gulrøtter. Min favorittrett fra barndommen, som jeg i voksen alder har begynt å spise igjen med jevne mellomrom. Som barn kalte jeg det bare «gul fisk». Jeg likte halestykket uten ben aller best, og der hadde fisken ekstra konsentrert røyksmak og gulfarge. Jeg pleide å mose fisken, poteten og gulrøttene sammen til en mølje, og gafle det i meg. Det gjør jeg forså vidt fremdeles.

– Kokken Øyvind Hjelle har faktisk laget min barndoms største matminne til meg tidligere, og det ble himla godt. Han gjenskapte retten, og gjorde noen små endringer – presset, istedenfor vanlig, kokt potet, og syrnet smør i sausen. I tillegg hadde han i litt perleløk, fennikel, og urter. Kanskje jeg skulle ha invitert ham til å lage det for meg igjen, som mitt siste måltid?

Balas er oppvokst på Sørlandet, og ville spist på en brygge eller svaberg, «med bølgeskvulp» rundt seg.

– Solen har nettopp gått ned, med det er fortsatt varm. Det er sikkert noen glupske og irriterende sørlandsmåker som også gjerne vil ha litt røkt kolje. Jeg ville bare hørt på havet.

– Med fare for å bli helt sentimental her, men jeg ville delt det siste måltidet med moren min. Siden hun gikk bort for et år siden, finnes det faktisk ingen jeg heller ville ha delt det med. Det var dessuten hun som pleide å lage dette til meg, så det hadde jo passet fint å det servert av en superflink kokk en gang.

Til dessert ville hun gjerne hatt en «nostalgisk fruktcocktail».

– Den er selvfølgelig laget med hermetisk fersken, banan, eple og druer. Servert med pisket krem. Jeg tror heller ikke at jeg kunne hatt mitt siste måltid uten at det var en pose ostepop involvert.

– Hva ville du drukket?

– Vi drikker selvfølgelig champagne, selv om det sikkert ikke egentlig passer så godt til maten. Helt spesifikt er det nok en Perrier-Jouët Belle Epoque, den med håndmalte blomster. Den husker jeg foreldrene mine tok med hjem etter en ferie i Champagne, men de fikk aldri drukket den, fordi en frekk katt veltet den ut av barhyllen.

KRISTOFFER TVILDE (37)

Matinfluenser med instagramkontoen @krisslovesfood, kåret til årets matredder 2023.

– Det er faktisk noe jeg liker å diskutere med venner og familie innimellom. Jeg synes det er gøy å høre at noen vil ha junk food eller pizza.

Selv går han for en fireretters.

– Dette er ikke en meny som passer sammen totalt sett, men her tar jeg det jeg har best minner fra:

– En skikkelig god hjemmelaget fiskesuppe, typisk bergensk variant, med fløte og masse forskjellig fisk og purreløk og gulrøtter, skikkelig god og fet. Jeg var vant til å spise Toro fiskesuppe i barndommen, og syntes ikke det var noe særlig med torsk i blokk fra frysedisken. Da jeg ble interessert i å lage mat, testet jeg ut bergensk fiskesuppe og ble helt solgt.

– Så ville jeg gått for hjort med jordskokkpuré og selvfølgelig kantareller stekt i smør, med rødvinssaus eller -sjy til. Hjort er bare skikkelig godt og rødvinssaus er den beste sausen.

– Jeg ville hatt et ostefat med en god blåmuggost, manchego og en brie-variant. Christina, som jeg har vært sammen med i tolv år, hadde ofte ost- og vinkvelder da vi var nyforelsket. Og til dessert: Hjemmelaget vaniljeiskrem, det er kanskje den desserten jeg synes er best.

– Jeg kunne sagt jeg ville ha en vinpakke til dette, men jeg er mest glad i rødt og ville forsøkt å finne en rødvin som passer til alt, en pinot noir, tenker jeg. Jeg hadde kost meg med hele flasken.

JULIE ILONA BALAS (33)

Kokebokforfatter og matblogger, kjent som @juliesmatblogg på Instagram.

– Jeg tror rett og slett det måtte vært tradisjonsretten røkt kolje, med masse eggesmør, kokte poteter og gulrøtter. Min favorittrett fra barndommen, som jeg i voksen alder har begynt å spise igjen med jevne mellomrom. Som barn kalte jeg det bare «gul fisk». Jeg likte halestykket uten ben aller best, og der hadde fisken ekstra konsentrert røyksmak og gulfarge. Jeg pleide å mose fisken, poteten og gulrøttene sammen til en mølje, og gafle det i meg. Det gjør jeg forså vidt fremdeles.

– Kokken Øyvind Hjelle har faktisk laget min barndoms største matminne til meg tidligere, og det ble himla godt. Han gjenskapte retten, og gjorde noen små endringer – presset, istedenfor vanlig, kokt potet, og syrnet smør i sausen. I tillegg hadde han i litt perleløk, fennikel, og urter. Kanskje jeg skulle ha invitert ham til å lage det for meg igjen, som mitt siste måltid?

Balas er oppvokst på Sørlandet, og ville spist på en brygge eller svaberg, «med bølgeskvulp» rundt seg.

– Solen har nettopp gått ned, med det er fortsatt varm. Det er sikkert noen glupske og irriterende sørlandsmåker som også gjerne vil ha litt røkt kolje. Jeg ville bare hørt på havet.

– Med fare for å bli helt sentimental her, men jeg ville delt det siste måltidet med moren min. Siden hun gikk bort for et år siden, finnes det faktisk ingen jeg heller ville ha delt det med. Det var dessuten hun som pleide å lage dette til meg, så det hadde jo passet fint å det servert av en superflink kokk en gang.

Til dessert ville hun gjerne hatt en «nostalgisk fruktcocktail».

– Den er selvfølgelig laget med hermetisk fersken, banan, eple og druer. Servert med pisket krem. Jeg tror heller ikke at jeg kunne hatt mitt siste måltid uten at det var en pose ostepop involvert.

– Hva ville du drukket?

– Vi drikker selvfølgelig champagne, selv om det sikkert ikke egentlig passer så godt til maten. Helt spesifikt er det nok en Perrier-Jouët Belle Epoque, den med håndmalte blomster. Den husker jeg foreldrene mine tok med hjem etter en ferie i Champagne, men de fikk aldri drukket den, fordi en frekk katt veltet den ut av barhyllen.