– Du må ikke dykke her.

En mann kommer bort til vannkanten og roper ut til DNs fotograf som dykker, innerst i en fjordarm et sted på Nordvestlandet.

– Hvorfor ikke?

– Fordi det er farlig, sier mannen.

Han slår ut med armene og forsvinner.

Spiser av avløpsrør. Noen hundre kilometer lenger sør kaster fjellene skygger over den mørke Hardangerfjorden. Sola står høyt på himmelen og den fredede løvskogen på Varaldsøy suger til seg varmen. Her vokser arter som ellers er sjeldne å finne på Vestlandet. Ikke et menneske er å se. En svak dur fra en traktor bryter stillheten, der inne blant de frodige trærne. Øya, ved innseilingen til fjorden, har snaut 200 innbyggere. På land. Men under overflaten er det stinn brakke.

På tolv meters dyp ligger avløpsrøret. Havbunnen rundt er mudrete, ut strømmer vann med uklar sikt. Ved rørmunningen står flere tusen villfisk og beiter. Med taktfaste halebevegelser holder fisken seg på stedet hvil. Her kommer næringen rett ut. 

Harpunen tas frem, vi skyter og treffer én av dem. Ett trykk med hendene over buken på den ville seien og pellets – fiskefôr – tyter ut av gapet. Vannet fylles av lysebrune biter med fôr når vi skjærer over magesekken. Fiskeleveren har et svakt skjær av lysegrønt.

Uten rensing blir vannet sluppet ut fra anlegget på land. Slik har det stått og pumpet ut slam, fiskefôr og avføring i snart 60 år.

Og anlegget i Hardanger er ikke alene om å gjøre det.

Lakseeventyret. Spredt langs hele kysten ligger rundt 230 settefiskanlegg som forsyner den norske oppdrettsnæringen med hovedingrediensen: smolt. Den lille fisken er starten på næringen, som i fjor solgte laks og ørret for godt over 100 milliarder kroner. Aldri har Norge solgt mer oppdrettsfisk, viser nye tall fra Fiskeridirektoratet. 

Størrelsen på settefiskanleggene varierer. Fra de minste – som i Øyerhamn – som produserer rundt 2,5 millioner småfisk i året, til de største med en produksjon på inntil 20 millioner. På det meste kan et anlegg produsere rundt 6000 tonn fisk, avhengig av størrelsen på smolten.

Når fisken er ferdig produsert i ferskvannsanleggene på land, fraktes den med brønnbåter ut til merdene som er nedsenket i fjorden og sjøen, der den legger på seg flere kilo og blir til slakteklar laks og ørret. I Norge ble det i fjor solgt settefisk til oppdrettsanleggene for 8,2 milliarder kroner, ifølge Fiskeridirektoratet.

DN har kartlagt tilsynsrapporter fra settefiskanleggene de siste 20 årene. Utstyrt med undervannskamera har DNs fotograf også dykket utenfor flere anlegg for å dokumentere bunnforholdene. Hvordan kan det ha seg at fôr, slam og fiskeavføring kan renne rett ut i Norges største naturperler i årevis, uten å bli stanset? Og hvordan ser det ut i strandsonen, der fiskeproduksjonen foregår?

– Det dere har vist meg er leveområder der de fleste artene er borte, sier professor Geir Johnsen i marinbiologi ved NTNU.

Felles for settefiskanleggene er den naturskjønne beliggenheten. Laksen trenger ferskvann for å yngle, klekke og vokse. Først når fisken er stor nok kan den trives i saltere sjø. Tilgangen til rennende, friskt ferskvann er derfor helt avgjørende for hvor anleggene blir plassert:

Ved foten av nasjonalparker, innerst i fjordarmer, i trange våger, der vassdrag møter havet.

Turistfelle. Lite aner de utenlandske turistene om bord i bussene, som hvert år bukter seg langs svingete veier ut til rorbuparadiset Nusfjord i Lofoten, om hvordan det ser ut under vannskorpen de passerer.

Rundt en kilometer innenfor den idylliske turistperlen ligger Nordlaks' settefiskanlegg. Her har eierne tillatelse til å bruke 150 tonn fiskefôr til smoltproduksjonen hvert år. Nå vil de produsere enda mer og har søkt om å få bruke 1700 tonn fôr.

På kaia i fiskeværet står tilreisende og kaster ut snøret.

På vei opp til landemerket Slogen i Sunnmørsalpene titter fotturistene ned på Norangsfjorden, der kongelige og keiserlige i sin tid kom seilende inn for å fylle lungene med frisk luft, samle krefter og bo godt på ærverdige Hotel Union Øye. De stupbratte fjellsidene rammer inn fjorden, som også huser Urke Fiskeoppdrett.

I åtte år trodde miljømyndighetene at settefiskanlegget hadde installert renseanlegg med filter, slik utslippstillatelsen sa at det skulle ha. Men først i 2018 ble det oppdaget at vannet som kom ut fra anlegget var urenset. Eierne begrunnet det med at renseanlegget de hadde bestilt og fått levert var utdatert og ubrukelig.

Et dykk utenfor anlegget i Urke viser sort steinbunn dekket av hvitt belegg. Det vokser lite annet. Noen hundre meter bortenfor står en enslig sjønellik opp.

– Det er typisk ved høy organisk belastning, sier NTNU-professor Geir Johnsen etter å ha sett bilder fra fjordbunnen.

– Man får dette belegget når det er for lite oksygen grunnet bakterielle nedbrytning av organisk materiale.

Uten kontroll. En kartlegging av tilsynsrapporter de siste 20 årene viser at utslipp fra mange av settefiskanleggene i Norge ikke er kontrollert.

Det er Statsforvalteren, tidligere Fylkesmannen, som har delegert tilsynsmyndighet fra Miljødepartementet og skal kontrollere anleggene.

Eierne av anleggene har søkt Statsforvalteren om å slippe ut avløpsvann. Utslippstillatelsene angir hva som kan slippes ut, hvor mye og hvordan det skal renses. Hvis det i det hele tatt skal renses.

Deretter er det opp til Statsforvalteren å føre tilsyn med at virksomhetene følger både sin egen utslippstillatelse og norsk forurensningslov.

Men hvert tredje settefiskanlegg er ikke blitt kontrollert, viser kartleggingen DN har gjort. Og 70 prosent av de som er kontrollert, er kun blitt kontrollert én gang. 

Ett av anleggene som ikke har hatt besøk, er Silver Seed i Mølnarodden utenfor Lofoten. I 2016 ble likevel anlegget politianmeldt etter at fylkesmannen oppdaget i dokumenter at anlegget i flere år hadde brukt betydelig større mengde fiskefôr enn det som var godkjent i utslippstillatelsen. Ifølge Fylkesmannen var det særlig alvorlig at overfôringen hadde pågått i så lang tid. Utenfor anlegget flyter det brune biter like under vannoverflaten, viser DNs undersøkelser på stedet.

Ifølge daglig leder Line Ellingsen er politianmeldelsen henlagt og Silver Seed har bygget nytt anlegg.

Heller ikke anlegget til Astafjord Smolt i Gratangen i Troms og Finnmark har hatt besøk.

– Er det ikke litt merkelig at de ikke har kommet?

– Nei, egentlig ikke, de har sikkert nok å stri med, sier daglig leder Dagfinn Eidissen.

– Vi hadde dialog med miljøvernavdelingen i fylket som ville komme på besøk, men så kom pandemien og vi hørte ikke noe mer.

Men at et anlegg er kontrollert, betyr ikke nødvendigvis at alt står bra til.

Ifølge tilsynsrapportene er lovbruddene mange. 

Feil og mangler. «Bedriften produserer mer settefisk enn tillatt». «Virksomheten har ikke overholdt utslippstillatelsen». «Utslippspunktet fra avløpet samsvarer ikke med søknad».

Kun et fåtall av settefiskanleggene som er kontrollert følger forurensningsloven og sin egen utslippstillatelse, viser DNs undersøkelser.

«Manglende renseanlegg». «Mangler rutine for behandling av slam». «Bedriften har renseanlegg kun i deler av anlegget». «Virksomhetens internkontroll i forhold til ytre miljø er mangelfull».

89 prosent av kontrollene har avdekket avvik, går det frem av tilsynsrapportene som DN har gjennomgått.

Avvik betyr brudd på vilkår i utslippstillatelsen og manglende etterlevelse av lover og forskrifter, som forurensningsloven, avfallsforskriften og internkontrollforskriften.

På 190 kontroller, der rapportene er offentlig tilgjengelige, ble det funnet 535 avvik. Det gir nesten tre avvik i snitt på hvert tilsyn. 

Driftsleder og varaordfører. – I fjor kunne vi ikke bade her.

Marna Roer peker ut på den lille stranden. Det ser ut som Sørlandet, men er midt i Hardanger ved foten av nasjonalparken og Folgefonna. I sentrum av bygda Herand i Ullensvang, mellom brygger og naust, samles voksen og barn på de varmeste sommerdagene.

– Noen dager var det så mye slam og skum i vannet at jeg måtte ta med barnebarna til stranden i Jondal isteden, sier Roer og nikker sørover.

Hun er nabo til settefiskanlegget. Mowi, som eier anlegget, har søkt om å doble produksjonen av fisk. De nye lokalene vil bli tre ganger så store som dagens. Flere av naboene protesterer mot planene som de mener vil ødelegge turistnæringen og forsøple fjorden.

– For hvem er det som vil komme hit om sommeren hvis vi får et gigantisk settefiskanlegg midt i strandsonen?

Marna Roer og mannen driver selv et pensjonat og er nabo til anlegget. Ved siden av dem holder Stig Otto Mjelde til. Den tidligere Pareto-megleren driver skisenteret på Folgefonna, med Trond Mohn og Øystein Stray Spetalen som medeiere, og leier ut rom i Herand til alpinlandslag og andre som vil trene på snø om sommeren. Å kombinere ski på breen med bading og sommerliv ved Hardangerfjorden er en av de største attraksjonene i bygda.

Han mener kommunen prioriterer feil når den satser på settefiskanlegget istedenfor å ta vare på turistnæringen som sysselsetter flere i Herand.

– Det eneste vi får høre er dette argumentet med at det vil skape arbeidsplasser, sier Mjelde.

– Men det spiller vel ingen rolle at det står «Mowi» nede i hjørnet på lønnsslippen hvis den totale verdiskapingen i bygda er negativ?

Om det blir gitt klarsignal for et nytt stort anlegg, er ennå ikke bestemt. Men naboene frykter at kommuneledelsen lukker ørene for protester. De finner få som taler deres sak. I 2017 slo Jondal kommune fast at det ikke var nødvendig med en konsekvensutredning av planene som åpner for å utvide produksjonsanlegget.

Beslutningen er gjengitt i et referat fra et oppstartsmøte med tre deltagere til stede:

• Daværende teknisk sjef i kommunen, som før han fikk stillingen var eier og den som i sin tid etablerte settefiskanlegget i bygda.
• Daværende driftsleder ved anlegget, som i dag er varaordfører.
• Og kommunens tidligere tekniske sjef, som da var ansatt hos eieren av anlegget.
  

– Har dere hatt habilitetsspørsmålet på agendaen?

– Nei, ikke som jeg vet, sier Wermund Vetrhus, sjef for plan og samfunnsutvikling i Ullensvang kommune som Jondal nå er slått sammen med.

– Varaordfører har ikke sittet i utvalget som har behandlet plansaken, vi er bevisst på å holde rollene skilt. Når det gjelder de som tidligere var teknisk sjef, så sluttet de før den siste runden med planarbeidet begynte, fortsetter Vetrhus. 

Kontrolløren. – Du skal ikke finne hele pellets utenfor et settefiskanlegg med rensekrav.

Helt siden biolog Tom N. Pedersen fra Bergen skrev en særoppgave om oppdrett på 1970-tallet, har han jobbet med fisk og akvakultur. De siste 12 årene med ansvar for tilsyn, kontroll og konsesjoner hos Statsforvalteren i Vestland, fylket med landet største oppdrettsnæring. Få kjenner settefisk-Norge bedre.

– Hva er det vi ser at kommer ut av rørene fra flere av settefiskanleggene?

– Fiskeskitt. Urin og bæsj. I tillegg til matrester, sier Pedersen.

– To tredjedeler er oppløste næringssalter, en tredjedel er organiske partikler. Og av den igjen er to tredjedeler av partiklene så små at de ikke fanges opp.

Pedersen har lenge forsøkt å jobbe frem en standard for å beregne størrelsen på utslipp. I motsetning til sjøbasert oppdrett finnes det ingen felles metode for å måle og overvåke utslipp fra landbasert produksjon. Derfor varierer også rensekravene og ordlyden i utslippstillatelsene. 

Men ved flere av de eldre anleggene er det ingen rensekrav overhodet. Der renner alt rett ut.

– Kveles. En døende fjord lukter av gjødselgassen hydrogensulfid. Gassen oppstår når bakterier i vannet og på havbunnen spiser organisk materiale. I oppdrettsnæringens tilfelle: Fiskeavføring og laksepellets. I prosessen har de mange små bakteriene et enormt oksygenforbruk. Iblant så mye at det blir lite igjen til alt annet som vil leve der.

– Det er mange steder fisk ikke kan være lenge, sier professor Geir Johnsen.

– Fordi den rett og slett kveles av for lite oksygeninnhold i vannet.

Marinbiologen har kartlagt flere millioner kvadratmeter med norsk havbunn og blir urolig for det han ser. Havet rammes av en rekke menneskeskapte katastrofer på samme tid. Oppvarming, forsuring, forsøpling og overfiske:

– Det er et kappløp nå. Vi har et par tiår på å gjøre det rette, ellers har vi ikke noe igjen å forvalte. Da er det dødt. Det går så fort. Jeg skal ikke rope at det er katastrofe ved hver anledning, men vi har dårlig tid, altså.

Blant Norges mange havforskere er Johnsen å anse som en storfisk. Forskningssenteret han er en sentral del av ved NTNU er belønnet med tittelen «fremragende» av Forskningsrådet, med et budsjett på drøyt 1,3 milliarder kroner siden 2013.

Professoren er ikke i tvil om at utslippene fra settefiskanleggene som DN har kartlagt rammer livet i fjordene.

– Det er ikke sånn leveområdene skal se ut for å ha den funksjonen naturen har gitt. Det er sterkt farget av menneskelig aktivitet.

– Er dette lokal forurensning eller kan det føre til større skade på fjorden som helhet?

– For 30 år siden ville jeg sagt at disse utslippene er lokale, men nå er tettheten av anlegg langs kysten stor, sier Johnsen.

– Det er ikke punktutslipp lenger. All denne gørra er verst lokalt, men den blir transportert langt unna. I sum blir det en regional, og ganske stor, miljøbelastning. Større områder blir påvirket av dette.

Norske fjorder er sensitive. Fravær av kraftig strøm fører til raskere opphoping av sedimenter. Fôrspillet blir liggende og det som før var havbunn med småsteiner og sand blir til bløtbunn under mange utslippspunkter. Slik kan hele leveområder bli ødelagt, forteller forskeren:

– Det er klart at organismene ikke er tilpasset til det. Konsekvensene er at vi får lavere biomasse av bunndyr og fisk. Vi mister artsmangfold. Vannkvaliteten blir dårlig, særlig fordi man får lav oksygenkonsentrasjon.

– Uappetittlig. Forsker Vivian Husa bruker store deler av året ute på tokt for Havforskningsinstituttet og følger utviklingen i havets helse tett. Fremdeles er hun mer bekymret for de største oppdrettsmerdene enn for settefiskanleggene:

– Den lokale miljøbelastningen fra settefiskanlegg og laksemerder varierer. Særlig problematisk er gjødsling av områder innerst i fjorder der det er lite utskiftning av vannet. I åpne kystområder vasker havstrømmene bunnen ren for avfall, til tross for høy intensitet i produksjonen, sier Husa, før hun legger til:

– Men klart, slipper du ut avfall fra 100.000 tonn fisk i et landbasert anlegg, så kan du påvirke en hel fjord.

Det karrige bunnlandskapet ved flere av anleggene hvor DNs team har dykket, er dekket av grønnalger.

Professor Geir Johnsen mener områdene normalt burde vært full av tang og tareskog. På bildene fra Vikbukta i Trøndelag, som ligger ut mot havet, savner professoren både røde, grønne og brune makroalger. 

Foran avløpsrørene stimer fisken seg sammen. Der spiser den både pellets og avføring fra settefiskanleggene. Det kan gjøre at den sprekkeferdige seien flaker seg, forteller Husa.

– Mange synes det er uappetittlig, sier forskeren.

Den grønne fiskeleveren på DNs bilder bekymrer Johnsen:

– Den bør være rosa og fin. Den grønne er ikke et godt tegn. Leveren er et avgiftningsorgan og svikter ved stor belastning, sier marinbiologen.

– Sei med grønn lever er ikke noe jeg ville spist, for å si det sånn.

– Se folk i øynene. DN har vært i kontakt med eiere av en rekke settefiskanlegg, både med og uten rensing, og anlegg som aldri er kontrollert.

Som Silver Seed i Lofoten, som ble politianmeldt. Daglig leder Line Ellingsen sier at de renser avløpsvannet i det nye anlegget, og at tillatelsen definerer hvor mye fôr de kan bruke. Bunnforholdene utenfor anlegget blir kontrollert og rapportene forteller dem at tilstanden er god, skriver hun i en epost.

– For meg er det vanskelig å si hva dette er, og det kan komme fra andre kilder enn Silver Seed, skriver Ellingsen om videoen DN har tatt utenfor anlegget, som viser brune rester i vannet.

Mowi er et av verdens største oppdrettsselskaper og eier anlegget i Vikbukta i Trøndelag, hvor bildene viser mye grønnalger, og i bygda Herand og i Øyerhamn i Hardangerfjorden, hvor det i dag ikke er noen rensekrav.

Ifølge Mowi skal de begynne å rense i Vikbukta.

– Det er riktig at siste overvåkinger har avdekket noe negativ påvirkning, mest sannsynlig som følge av at strømmen i området har endret seg etter at kommunen bygget vei og molo i området, skriver kommunikasjonsdirektør Ola Helge Hjetland i en epost til DN.

– Vi skal derfor nå rense avløp og endre utslippspunktet her.

Også i Herand, hvor naboer reagerer på skum og slam, gjøres det tiltak, ifølge Hjetland:

– Det stemmer at det har vært noe misfarging av tang rett utenfor anlegget. Dette har vi gjort tiltak for å endre. Her kommer også kloakken fra deler av bygda ut, så det er fremdeles usikkert hva som er årsaken til denne misfargingen, men vi har likevel gjort tiltak for å redusere vår eventuelle påvirkning.

Settefiskanlegget i Øyerhamn er at av Norges eldste. Her har avløpet aldri vært renset siden 60-tallet.

– Vi forholder oss til det til enhver tid gjeldende regelverk, og for Øyerhamn sin del er det fra offentlige myndigheter ikke krav til rensing i dag, skriver Hjetland.

– En uavhengig tredjepart har utført undersøkelser i 2012, 2017 og 2022. Ingen av disse målingene tyder på at driften ved anlegget har hatt negativ påvirkning på miljøet.

- De enorme vannmassene og de gode strømforholdene i de norske fjordene gjør at biologisk materiale fra villfisk, landbruk og havbruk blir tynnet ut og brutt ned på en naturlig og hurtig måte, skriver Hjetland.

Anlegget i Urke i Norangsfjorden, som sto urenset i åtte år før Statsforvalteren oppdaget det, skiftet eier for to år siden. Ifølge produksjonssjef Lars Jørgen Ulvan i Måsøval var rensing på plass og saken avsluttet da de overtok.

– Vi overholder de krav som ligger i vår utslippstillatelse og overvåker utslippene i henhold til den, skriver han i en epost.

– Det er allikevel en kjensgjerning at det i 2010 ikke var like god teknologi for oppsamling og håndtering av fiskeslam som det finnes i dag og dette er trolig en av forklaringene på at det tok tid å få på plass en tilfredsstillende løsning.

Det hvite belegget på havbunnen kjenner han ikke til:

– Vi er overrasket over at våre utslipp skal ha ført til bunnforhold som du beskriver og ved en punktundersøkelse fra 2018 ble bunnforholdene beskrevet som at de var lite påvirket av driftens utslipp.

Anlegget ved rorbuparadiset Nusfjord i Lofoten har heller ikke rensekrav. Det endrer seg hvis søknaden om å utvide blir godkjent. Avløpet skal da også flyttes lenger ut i Vestfjorden.

– Vi vet at hvis vi får utvide anlegget så kommer det rensekrav, og det har vi ingenting imot, sier administrerende direktør i Nordlaks, Øivind Skjevling.

– Vi skal kunne se folk i øynene på butikken og ta vare på omdømmet, derfor overvåker vi og måler i vannet hvert annet år.

– Anlegget ligger veldig nær et populært turistområde?

– Absolutt, sier Skjevling.

– Og derfor skal det se ordentlig ut, vi ønsker ikke en maskinpark. Hvis vi får bygge nytt anlegg skal det bygges mer skjermet slik at ikke turister forviller seg inn på måfå.

Vill vekst. En femdobling av lakseproduksjonen i Norge innen 2050. Det var ambisjonen da Solberg-regjeringen sommeren for to år siden lanserte sin havbruksstrategi før valgkampen.

Høyre-leder Erna Solberg kaller laksen «Norges Ikea» og sammenligner næringen med svenskenes salg av billige, trendy møbler til folk flest.

Får interesseorganisasjonen Sjømat Norge det som den vil, skal norsk verdiskaping relatert til havbruk dobles innen 2030.

– Det er et realistisk mål, uttalte statsminister Jonas Gahr Støre under valgkampen i 2021.

Settefiskanleggene øker ikke i antall, men blir stadig større. De store oppdrettsselskapene kjøper mindre aktører. Og DNs kartlegging viser at flere har inne søknader om å utvide.

I Tjuin i Trøndelag er Salmar i gang med å bygge verdens største settefiskanlegg som skal kunne produsere 50 millioner smolt.

Oppdrettsfisk er i dag Norges nest største eksportvare, etter olje og gass. Og for mange av landets kystkommuner er næringen en avgjørende inntektskilde.

Hvert år deler det statlige Havbruksfondet ut store summer til kommunene. Inntektene til fondet stammer fra oppdrettsselskaper som betaler avgifter og kjøper produksjonstillatelser fra staten på auksjon. Pengene fordeles etter hvor mye kommunene har lagt til rette for næringen.

Ved forrige utbetaling fordelte fondet over tre milliarder kroner til norske kystkommuner.

Ikke rart det kan bli vanskelig å si nei.

Paradokset. I praksis står kommunene igjen med to valg, sier seniorrådgiver Tom N. Pedersen hos Statsforvalteren i Vestland:

- Næringsaktivitet eller miljøet. 

De ansatte hos Statsforvalteren gir selskapene utslippstillatelser, og råd til kommunene som lager planer for oppdrettsnæringen. Samtidig fører de tilsyn. Det er gass og brems på samme tid, og den store turnoveren blant ansatte kan tyde på at presset er for stort, ifølge Pedersen:

– Det er et stort press fra både politiske myndigheter og næringen. Alle kommunene sier «ja, vi skal ha mer akvakultur».

– Men så er det vår oppgave i forvaltningen å ta hensyn til innbyggerne og forurensningen.

Miljømyndighetene har fokusert på sjøanleggene siden de har mye større utslipp, forteller han. Men nå går det i retning av større settefiskanlegg.

Han peker på det han mener er et paradoks:

– Kontrollfunksjonen har ikke vokst i takt med næringen. Miljødirektoratet har som mål at vi skal kontrollere alle tillatelser jevnlig, rundt hvert tredje eller femte år, men vi er ikke i nærheten av å ha den kontrollfrekvensen. Vi er ikke bemannet for det.

– Isteden får vi beskjed om at vi skal bli mer effektive, skjære ned og gjøre mer med mindre ressurser.

På et tidspunkt bestemte de seg for å besøke alle settefiskanleggene i Vestland. Altså kontrollere alle. Men det ble med tanken.

– De siste årene har det hopet seg opp.

Etter fylkessammenslåingen har de slitt med lang saksbehandlingstid og etterslep på konsesjonssøknader. Det er sykemeldinger, nyansatte må læres opp og de yngre slutter, forteller Pedersen.

Alle som vil starte med akvakulturproduksjon må søke Statsforvalteren om utslippstillatelse. Og i motsetning til kontroll og tilsyn, så har søknader en svarfrist.

– Vi arbeider mye mer med tillatelsene enn med tilsynene. Når det ikke er tid til tilsyn er det fordi behandlingen av tillatelsene har spist opp tiden, sier Pedersen.

– Derfor finner dere i DN det dere finner: At det ikke er så mye tilsyn.

Et ikke-tema. Miljøminister Espen Barth Eide (Ap) stiller ikke til intervju om saken. Ifølge departementets kommunikasjonsavdeling har han ikke tid. Den ansvarlige statsråden «svarer ikke på alt», skriver de i en epost. 

Kanskje er det ikke så mye å si. Siden Støre-regjeringen inntok departementene i 2021 har oppfølgingen av næringen vært begrenset til den vanlige dialogen og instruksen ovenfor statsforvalterne, opplyser departementet. Utslipp fra settefiskanlegg har aldri vært et tema i møter eller planer for den nåværende politiske ledelsen i Klima- og miljødepartementet. 

– Jeg kjenner ikke til at det er gitt eksplisitte beskjeder, sier statssekretær Kjersti Bjørnstad (Sp). 

– Hvorfor har ikke regjeringen kontroll på tilsynene?

– Det er statsforvalteren som er forurensningsmyndighet for akvakulturvirksomhet. De bestemmer tilsynsomfanget, enten der man vet det er brudd på regelverket eller mistanke om det, eller om man velger å kontrollere enkelte aspekter. Det er statsforvalteren som gjør den vurderingen.

– Men dere har delegert bort ansvaret. Når de ikke har kontroll, så har vel heller ikke dere kontroll?

– Det er jo riktig. Det må vi ta på aller største alvor. Så må vi se på hva omfanget er, og om det er de samme avvikene som går igjen og om det er geografiske forskjeller. Det er opplagt at vi må ha en tett dialog med vår underliggende etat. 

– Det er uansett virksomheten som har ansvaret for at krav overholdes og for at de har et godt nok system for å sikre det.

Så hva nå? Det er et spørsmål om både budsjett og organisering, sier Bjørnstad:

– Det er ikke to streker under svaret her. Men når det oppdages slike typer avvik, i denne størrelsesorden, må det medføre en diskusjon om hvordan vi kan møte utfordringen. Da er spørsmålet om det er flere folk, flere digitale løsninger eller andre ting vi må se på i tiden fremover.

– Hvis vi opplever at vårt lovverk ikke overholdes må vi se på om det kan være andre virkemidler som kan gi sterkere grep om dette.

Kontrollene blir gjennomført av ansatte hos Statsforvalteren, som har fått delegert tilsynsmyndighet fra Miljødepartementet. 

Miljødirektoratet gir råd til Statsforvalterne som fører tilsyn med anleggene. Seksjonsleder Cecilie Kristiansen i Miljødirektoratet vedgår at det finnes svakheter:

– Utslippskontrollen fra landbaserte akvakulturanlegg har vist seg å være utfordrende på grunn av store vannmengder og fortynning. Generelt er det for lite kunnskap om faktiske renseeffekter og utslippsmengde.

– Nyere tillatelser har strengere krav til rensing og utslippskontroll, sier hun.

– Det er også blitt vanlig å stille krav til regelmessig miljøovervåkning av området rundt utslippspunktet for å påse at utslippene ikke fører til forringelse av vannmiljøet.

Bakterier. I vågen utenfor Øyerhamn i Hardangerfjorden står villfisken og spiser på avløpsrøret. Fra båten vi sitter i ser fjorden grønn ut, fylt til randen med friskt brevann. Og den hvite bunnen, som rundt en karibisk øy, er den dekket med sand?

– Det ser kanskje ut som vakker sandbunn, sier kontrollør og biolog Pedersen.

– Men det er egentlig et belegg med bakterier som blomstrer opp.

Eieren Mowi har søkt om å utvide og øke produksjonen. Planen er å installere renseanlegg. Bakteriebelegg på bunnen og villfisk som er full av pellets er vanskelig å kommentere, skriver kommunikasjonsdirektør Ola Helge Hjetland i en epost til DN:

– Dette er en påstand og vanskelig for oss å kommentere, men det er foretatt en rekke undersøkelser av miljøet utenfor Øyerhamn av sertifisert tredjepart som ikke finner at anlegget har hatt negative påvirkning på miljøet. 

Ifølge NTNU-professor Geir Johnsen viser undersøkelser han selv har gjort at torsk og sei som spiser mye laksefôr, blir dvaske i muskelvevet og får deformert skjelett:

– Det er som med hamburger, sier han.

– Hvis du spiser det hele livet vil du bære preg av det.

DNs innhenting av data, bilder og video fra under overflaten er utført under fridykking, og ikke ved bruk av lufttanker eller utstyr som vil påvirke miljøet rundt dykkerne. Alle dykkene er gjort på vinteren og tidlig vår, før algeoppblomstringen og snøsmeltingen har startet, og i perioder med minimale mengder nedbør. DNs team har dykket ved anlegg innerst i fjordene og ved anlegg ytterst i havgapet for å dokumentere begge miljøene. Den visuelle dokumentasjonen er gjort av to personer, og all aktivitet og fotografering har foregått mens det er blitt filmet.

Slik har vi dykket

LES OGSÅ