– Jeg har glupske øyne, sier kunstner Ida Ekblad.

Så velter hun inn i et umulig regnestykke av ting hun liker, i et forsøk på å beskrive denne griskheten for inntrykk. Fra den italienske kunstneren Olga Carol Rama, og fletten som omkranset hodet hennes til nylig avdøde Gena Rowlands i alle filmene til regissørektemannen John Cassavetes. Spesielt «Woman Under The Influence» (1974). Det er ikke kun klærne hun relaterer til, men også karakteren – «hun er jo sinnssyk».

– Jeg er veldig lite stabil, hvis du skjønner. Jeg har alltid nye påfunn.

– Var du opptatt av klær som barn?

– Jeg hadde mye rare tilbehør. Jeg var kjempeglad i margben. Vi fikk margben hos bestemor og bestefar, jeg sugde ut all margen. Så syntes jeg de bena var så fine at jeg vasket dem og hang de på snor. Så jeg gikk rundt med et kjede med margben rundt halsen. Det var ganske symbolsk. Jeg var veldig opptatt av skrull og skrall og skrot.

– Og i tenårene?

– I begynnelsen av tenårene ble jeg ganske bevisst stil. Litt 70-talls, men også skate og snowboard. Roxy, Stussy. MTV rullet på tv-en hele tiden, forteller Ekblad.

– Jeg leter etter den estetikken fremdeles. Å se ut som en 1994 snowboard-babe. Det er en god del nostalgi i måten jeg kler meg. Det som minner meg om en følelse. Jeg husker stemningen av de tidlige tenårene. Hvordan lyset var, hvordan ting luktet. Det er når man fanger en sånn følelse, at ting blir veldig magiske. Det gjelder også kunst for meg.

– Hvor bevisst er du stilen din i dag?

– Kunsten er det store i mitt liv, klærne mine er ikke det viktigste, presiserer hun.

– Jeg driter egentlig i hva jeg har på meg. Jeg går mye rundt som en dass. Hvis jeg puttet hele nøtta på få sydd mer klær, kunne jeg fått helt sinnssyk stil. Men jeg er ikke så pretto. Idet jeg begynner å legge for mye fokus på hvordan jeg kler meg, er det jeg som blir kunstverket. Men det er viktigere at utstillingen blir bra enn at jeg ser bra ut på åpningen, sier hun.

– Klær er mer som utkledning. Det er på tull. Matias begynner ofte å le når han ser meg ramle ut av huset.

Hun refererer til ektemannen, kunstner og forfatter Matias Faldbakken. Rundt halsen har hun smykker han har laget til henne.

Stilen til Ida Ekblad minner for så vidt mye om kunsten hennes. Lag på lag med farger, det taktile – noe er klumpete, noe er stivt, noe er glatt. Og midt i abstraksjonen, sampling av det figurative, referanser fra det hun har lagret i «nøtta».

– Når jeg syntes kunst er spennende, er det fordi den er overbevisende, begynner Ekblad.

– Den er ikke et designprosjekt, eller noen som er i tiden, eller trend. Den er en overbevisende essens av mennesket som har laget den. Den er ekte. Det er akkurat det samme med klær. Det som er god stil for meg, er når alt de har med seg av bagasje –intellektet deres, interessene deres, humoren deres og sexyheten deres – tyter ut gjennom klærne.

To dager etter møtet har hun for øvrig kommet på enda en referanse til å beskrive stilen sin: Onkel Reisende Mac, den aldrende dukken fra 80-tallets semi-psykedeliske barneserie, «Fragleberget», om noen snodige, myke skapninger som lever under jorden. «Stilmessig hører jeg til i hele Fragleberget», skriver hun i en sms-tråd med bilder av ulike fragler.

Hun inkluderer seriens antagonist, «Skraphaugen»: en haug av søppel i briller og røde lepper.

– Jeg var vel 14 år og gikk i åttende klasse, begynner Kawi Safi, når hun skal fortelle om hvordan hun ble bevisst hvilke kler hun tok på seg hver morgen.

– Som en ny immigrant var jeg ikke så opptatt av klærne mine og tok det jeg hadde i skapet, som dessverre ikke var mange plagg. Jeg brydde meg ikke så mye om hvordan jeg kledde meg, helt til noen medelever begynte å kommentere at jeg nesten gikk i de samme klærne hver dag.

Hun fortalte aldri til moren sin at kommentarene fra de andre elevene plaget henne. Hun var veldig bevist familiens økonomiske situasjon, og hvor hardt foreldrene jobbet med å tilpasse seg livet i et nytt land.

Så hun bestemte seg for å finne en løsning på egen hånd.

– Jeg innså raskt at tilbehør som belter og smykker var mye billigere enn nye klær, men de kunne gi antrekkene mine en helt ny følelse, sier Kawi Safi. 

– Etter hvert som jeg ble flinkere til å kombinere klær og tilbehør, begynte jeg å få mer selvtillit. Dette kreative eksperimentet ble min måte å håndtere situasjonen på, og det ga meg en følelse av kontroll og uttrykk. Det som startet som et forsøk på å unngå kommentarer fra medelever, utviklet seg til en interesse for mote og personlig stil.

– Hva opplever du har mest innflytelse på stilen du har i dag?

– Jeg vil nok si at hijaben min har størst innflytelse på stilen min. Jeg elsker mote like mye som jeg elsker hijaben min, og for meg har det alltid vært utrolig viktig å kunne balansere og integrere hijaben med den stilen jeg foretrekker. Jeg ser på hijaben som en naturlig forlengelse av mitt personlige uttrykk, og den reflekterer min tro samtidig som den opprettholder en estetikk.

– Har du noen stilforbilder?

– Det har jeg ikke. Jeg synes det er ganske utfordrende å bli inspirert av andre. Det ender opp med å begrense ideene mine. Jeg stoler på min egen intuisjon og smak.

– Hva er stil for deg?

– Det betyr å oppdage hva som virkelig føles riktig for deg. Å ha stil innebærer å ha friheten til å eksperimentere med ulike ideer, farger og teksturer, men å gjøre det på en måte som er balansert og ikke overveldende. Penger kan kjøpe klær, men ikke stil; derfor vil det å følge trender hele tiden ikke nødvendigvis hjelpe deg med å fremheve din egen karakter på en måte som føles naturlig og ekte.

Synne Isabell Kildal Foss bærer med seg en veske fra Chloé, designet av britiske Stella McCartney i 2003. På utsiden er det brodert en kreps, med en liten svart perle som øye. Innsiden, den hun holder mot kroppen og skjuler vekk fra D2s kamera, er så slitt at bomullstrekket har endt opp som tynne remser av tekstil som forsøker å skjule veskens fôr, men mislykkes.

– Det skjedde noe med meg da jeg kjøpte denne vesken, forteller hun.

– Jeg følte jeg ble litt voksen. En voksen person som jobber og tjener penger og kan kjøpe sånne ting. Det var ikke bare en del av fantasien fra barndommen.

Hun snur den rundt og pirker litt på den slitte baksiden.

– Men nå har jeg brukt den så mye at den skal få hvile litt.

Foss skulle ønske hun hadde mer tid og plass til å ta ordentlig godt vare på klærne sine. Men hun bor i kollektiv og har tre jobber – på kafé og konsepbutikk-hybriden Sorgenfri på Majorstuen, på Frogner-vintagebutikken MA og i barnehage.

– Jeg skulle gjerne gitt klærne skjønnhetssøvnen de fortjener, men det beste jeg har å tilby er håndsteamer. Jeg henger ting over skap og alt som er av overflater. Klær og sko står overalt, alltid. Men det er mange kombinasjonen jeg har kommet frem til av at tilfeldige plagg ender opp ved siden av hverandre i rotet. Så jeg tror faktisk ikke jeg kunne hatt det på noen annen måte.

– Når begynte du utvikle stilen du har i dag?

– Jeg var veldig sjenert i barndommen. Så det lå mye stolthet i å kunne kommunisere noe gjennom klær. Det fikk – og får fremdeles – meg til å logre med en hale jeg ikke har, forteller hun.

– Men stilen kom med at jeg begynte å høre på egen musikk. 60- og 70-tallet. The Doors, Rolling Stones. Jeg ville være en groupie. «Almost Famous» gjorde veldig mye for meg. Jeg vet ikke hvem jeg hadde vært uten den filmen. Jeg kan fremdeles ta meg i å si «It’s all happening!» Det har mye å si for hvordan min klessafari har vært.

– Er Kate Hudson som Penny Lane stilikonet?

– Det handler ikke så mye om klærne hennes, om kordfløyeskåpen og de runde brillene. Men det er ideen om henne, energien hennes. Jeg vil være henne.

– Hvor mye tid og penger bruker du på klær?

– Mye … Jeg tenker mye på klær. Bruker tid på å lese om det og se på det. Jeg prøver å ikke bruke for mye penger, men hvis jeg har litt midler føles det naturlig at det er øremerket klær. Når man får et nytt plagg, får alt annet du eier også ny verdi.

– Jeg håper på å plutselig komme over noe som er skikkelig spesielt. Et plagg som har noe å si. Jeg elsker å finne noe de som jobber i butikken ikke har forstått hva er og priset for lavt.

Hun minnes spesielt en butikk hun kom over da hun var på bryllupsreise i Vietnam. Der fant hun blant annet et putetrekk med brodert motiv av en rosa gris i uniform. «It looks like you!» sa ekspeditøren.

– Butikken var familiedrevet og har holdt på siden 50-tallet. Alt var eget design, sydd og brodert for hånd, forteller hun.

– Jeg klarte så vidt å begrense meg. Alt ble med meg hjem. Unike bluser og jakker – og putetrekket med grisen som lignet på meg, selvfølgelig.

– Når i livet ble du bevisst hvordan du kler deg?

– Jeg følte på ganske mye utenforskap allerede i første klasse. Jeg hadde kordfløyelsbukser med seler og brodert bomullsskjorte. Mamma kledde meg alltid opp i pentøy, kjøpt av venninnen som importerte barneklær fra Italia. Jeg hatet det og drømte om å gå i t-skjorter med Disney-motiver og jeans med strass, som de andre jentene, sier Barannik.

– Etter hvert fikk jeg kjempet meg til den stilen. Jeg fulgte nøye med på hva de andre hadde på seg for å passe inn. Det var nok et element av at vi «egentlig var utlendinger», noe som måtte gjemmes bort. Når jeg ser tilbake på bilder av meg i antrekkene som var nøye kuratert av mamma, ser jeg jo hvor nydelig det var. Jeg håper ikke mine fremtidige barn vil opponere når jeg trekker den stilen over huet på dem.

– Når begynte du å utvikle din egen stil?

– Kanskje da jeg flyttet til Moskva som 15-åring. Jeg vokste opp i Drammen og var veldig klar for å flytte. Jeg gikk på privatskole, og de andre jentene snakket om «last year's Chanel-bags». Jeg fikk lyst på ting som var utenfor min reach. Men nå er jeg veldig bevisst på at jeg ikke vil være den personen, selv om jeg elsker designerklær.

– Eller da jeg flyttet til Firenze da jeg var 18. Da begynte jeg å unngå kjedebutikker. Heller gå inn i hull i veggen-butikker. Det var før thrifting og vintage ble en trend. Jeg husker en gammel dame som satt i en liten butikk omringet av Max Mara og andre kjente italienske merkevarer. Ingenting var hengt opp, det lå bare i hauger.

– Er det noen ting du ser andre
kle seg i som plager deg?

– Jeg vil helst si jeg har sluttet å bry meg, men det er dessverre mye som plager meg. Jeg kan henge meg opp i hvor irriterende et antrekk kan være. Men det går i alle retninger, altså. Det er ingen oppskrift på hva som kan tenne lunta, det bare skjer. 

– Er det noe du aldri vil bli sett i?

– Koseklær utenfor hjemmet. Det har jeg allerede brent meg på denne uken, da jeg var for lat til å skifte før kveldstur med bikkja. Gikk ut døren i en nokså baggy bomullsshorts med Rab-jakke til, og slitne raggsokker tytende ut av sandaler. Det gikk en gjeng ungdommer forbi, og idet de hadde passert meg, ropte hun ene til gjengen: «Omg, tenk om hun der plutselig hadde begynt å skrike – jeg hadde dødd av skrekk».

Arkitekt Irene Sævik samler på klær på samme måte hun samler på kunst. Det handler om de individuelle verkene, de individuelle plaggene. Hun tenker ikke på hele antrekk garderoben, eller en komplett samling kunst på veggene, for deg saks skyld. Hun samler på objekter.

I anledning D2s besøk, har Sævik valgt å bare bruke klær fra Maison Martin Margiela.

– Det handler ikke om merket eller mannen, men om det arkitektoniske ved objektene, forteller Sævik.

– Det minner om hvordan jeg jobber selv. Det jeg liker med Margiela er det avkuttede, avrevede. Så er det sydd sammen igjen. Det er sånn jeg har holdt på mye selv.

Før hun hadde midler og mulighet til å kjøpe sine egne klær, sydde hun det meste av sin egen garderobe. Hun vokste opp i en liten bygd, Vartdal i Møre og Romsdal.

– Jeg var alltid en outsider, forteller hun.

– Jeg kledde meg mye i min fars klær og min mors klær som jeg fant på loftet. Da jeg var 14–15 år, begynte jeg også sy mine egne klær. Mye kjoler i gardinstoff. Men en gang kom jeg hjem til noen som hadde akkurat like gardiner som de jeg hadde sydd kjolen min i.

– Hvordan vil du beskrive stilen din i dag?

– Androgyn, slapsete, litt for stort. Jeg har gått mye i herreklær fra Fretex, litt for store. Men jeg er fremdeles veldig bevist. Sønnen min sier til meg «det ser ut som du alltid har hatt den», når jeg har kjøpt noe nytt.

– Jeg husker jeg kjøpte en jakke fra Comme des Garçons i Kyoto i 1993. Der snakket ingen engelsk, så jeg snakket like gjerne sunnmøring med henne. Da ble hun så ivrig og fant frem masse klær til meg. Jeg tror det var fordi mer av personligheten min plutselig kom frem, og mimikken og følelsen og uttrykket ble mer synlig for henne, og da kunne hun finne frem klær som passet min personlighet.

– Hva ser du etter når du handler?

– Svart. Det begynte faktisk med fiolett. Men så ble det mer beige, jordtoner og svart.

– Det er vel en klisjé at arkitekter alltid går i svart?

– Ja, vi gjør vel det. Men jeg trives ikke i farger. Rødt har jeg aldri kunne brukt, og grått har jeg sluttet med etter at jeg ble grå i håret. Men jeg brukte svart før jeg gikk på arkitekthøgskolen også!

– Er det noe som plager deg med hvordan andre kler seg?

– Ja, men det vil jeg ikke snakke om.

– Jeg har glupske øyne, sier kunstner Ida Ekblad.

Så velter hun inn i et umulig regnestykke av ting hun liker, i et forsøk på å beskrive denne griskheten for inntrykk. Fra den italienske kunstneren Olga Carol Rama, og fletten som omkranset hodet hennes til nylig avdøde Gena Rowlands i alle filmene til regissørektemannen John Cassavetes. Spesielt «Woman Under The Influence» (1974). Det er ikke kun klærne hun relaterer til, men også karakteren – «hun er jo sinnssyk».

– Jeg er veldig lite stabil, hvis du skjønner. Jeg har alltid nye påfunn.

– Var du opptatt av klær som barn?

– Jeg hadde mye rare tilbehør. Jeg var kjempeglad i margben. Vi fikk margben hos bestemor og bestefar, jeg sugde ut all margen. Så syntes jeg de bena var så fine at jeg vasket dem og hang de på snor. Så jeg gikk rundt med et kjede med margben rundt halsen. Det var ganske symbolsk. Jeg var veldig opptatt av skrull og skrall og skrot.

– Og i tenårene?

– I begynnelsen av tenårene ble jeg ganske bevisst stil. Litt 70-talls, men også skate og snowboard. Roxy, Stussy. MTV rullet på tv-en hele tiden, forteller Ekblad.

– Jeg leter etter den estetikken fremdeles. Å se ut som en 1994 snowboard-babe. Det er en god del nostalgi i måten jeg kler meg. Det som minner meg om en følelse. Jeg husker stemningen av de tidlige tenårene. Hvordan lyset var, hvordan ting luktet. Det er når man fanger en sånn følelse, at ting blir veldig magiske. Det gjelder også kunst for meg.

– Hvor bevisst er du stilen din i dag?

– Kunsten er det store i mitt liv, klærne mine er ikke det viktigste, presiserer hun.

– Jeg driter egentlig i hva jeg har på meg. Jeg går mye rundt som en dass. Hvis jeg puttet hele nøtta på få sydd mer klær, kunne jeg fått helt sinnssyk stil. Men jeg er ikke så pretto. Idet jeg begynner å legge for mye fokus på hvordan jeg kler meg, er det jeg som blir kunstverket. Men det er viktigere at utstillingen blir bra enn at jeg ser bra ut på åpningen, sier hun.

– Klær er mer som utkledning. Det er på tull. Matias begynner ofte å le når han ser meg ramle ut av huset.

Hun refererer til ektemannen, kunstner og forfatter Matias Faldbakken. Rundt halsen har hun smykker han har laget til henne.

Stilen til Ida Ekblad minner for så vidt mye om kunsten hennes. Lag på lag med farger, det taktile – noe er klumpete, noe er stivt, noe er glatt. Og midt i abstraksjonen, sampling av det figurative, referanser fra det hun har lagret i «nøtta».

– Når jeg syntes kunst er spennende, er det fordi den er overbevisende, begynner Ekblad.

– Den er ikke et designprosjekt, eller noen som er i tiden, eller trend. Den er en overbevisende essens av mennesket som har laget den. Den er ekte. Det er akkurat det samme med klær. Det som er god stil for meg, er når alt de har med seg av bagasje –intellektet deres, interessene deres, humoren deres og sexyheten deres – tyter ut gjennom klærne.

To dager etter møtet har hun for øvrig kommet på enda en referanse til å beskrive stilen sin: Onkel Reisende Mac, den aldrende dukken fra 80-tallets semi-psykedeliske barneserie, «Fragleberget», om noen snodige, myke skapninger som lever under jorden. «Stilmessig hører jeg til i hele Fragleberget», skriver hun i en sms-tråd med bilder av ulike fragler.

Hun inkluderer seriens antagonist, «Skraphaugen»: en haug av søppel i briller og røde lepper.

– Ah, da ville jeg vært så fin! forteller han

Men når han går ned gaten, er det som regel gamle menn som snur seg etter ham.

– Det er de som er 70 år og opp som snur seg. Jeg håper det gir dem en nostalgisk følelse.

«Gauteshow»-programlederen solgte en leilighet i Kristiansand og brukte alle pengene på Foodora, reiser – og Fretex. Strikkegensere, slangeskinnssko og «skikkelig svære, deilige» solbriller laget for kvinner. Han eier ikke et eneste par solbriller laget for menn. Ikke minst på grunn av hårsveisen kan han minne litt om Kurt Cobain – hvis Nirvana-frontfiguren hadde flyttet til Provence og byttet ut heroin med franske oster.

Når ble du bevisst hvordan du kler deg?

– Jeg vet at jeg begynte veldig tidlig å kle meg litt sånn rart. Det var liksom det andre kalte det. «Rart.» Jeg var glad i masse farger, og skilte meg virkelig ut i klesveien allerede på barneskolen. Men jeg har skjønt med tiden at det var jeg som var mye kulere enn de andre. Jeg likte jo at man fikk litt oppmerksomhet for det også. Før gikk jeg i enda sykere klær, nå er jeg vel blitt mer stilig.

Når ble du mer stilig?

– For tre år siden, kanskje. Nå liker jeg små detaljer i en litt renere stil. Lange frakker og slangeskinnssko, en silkeskjorte inni der. Da er jeg helt på topp. Ganske anonym, men fremdeles flashy.

Bruker du mye penger på klær?

– Jeg kjøper omtrent aldri klær nytt. Jeg kjøper bare brukt. Og så har jeg vært ute hos farfar og plukket masse klær, som jeg alltid får komplimenter for. Jeg hadde en periode hvor jeg brukte mange tusen kroner på Fretex. Jeg prøvde lage meg selv et kostymelager, som jeg kalte det. Da hadde jeg en unnskyldning til å kjøpe mye. Jeg hadde så mye klær at da vi flyttet, klarte vi kaste en pose med alle favorittstrikkegenserne mine. Så jeg mistet mange vintage genserne, det var en trist dag.

Er det et plagg du aldri vil kvitte deg meg?

– Jeg har arvet to frakker av farfar som jeg aldri vil miste. Når man begynner med frakk, blir man et frakkemenneske.

Hvordan vil du beskrive stilen din?

– Classy, gammel, men med et drypp av diva.

Hva vil du aldri bli sett i?

– Ringer, vester og skinnyjeans. Jeg liker litt flare i buksen. Men ringer har jeg så mye imot. Før var det noen få som brukte det og så kule ut, nå prøver alle være kule, og jeg syntes det er så jævlig kleint.

«Skoene til Nadia» er ofte et samtaleemne bland de andre advokatene.

– Jeg er opprinnelig engelsk og var ofte i London for å besøke familie etter at vi flyttet til Norge. Jeg synes det var utrolig spennende å titte i butikkvinduene der, oppleve en hel verden av stiler, farger og teksturer, forteller Hall.

– Og engelskmenn er veldig opptatt av at man skal ha pene sko. Jeg har nok arvet den siden av meg fra England. Skoene løfter ethvert antrekk, fremhever det. Du kan gå fra dagantrekk til kveldsantrekk med å bare bytte sko og parfyme.

– Hva tenker du på når du skal kle deg for jobb?

– Man bør være presentabel. Det handler om å møte den enkelte med respekt. Da er stilen tilpasset anledning og situasjon, og antrekket bør utstråle selvsikkerhet og kompetanse. Det kan være alt fra en enkel white crispy shirt til en dressjakke med et feminint snitt.

– Og når du skal kle deg utenfor jobb?

– Kvinner må tørre å være feminine. Selv om man er midt i årene, trenger man ikke kle seg som en kjerring. Det er kjedelig når kvinner bestemmer seg for det, mener Hall.

– Jeg kler meg ut fra hvilket humør jeg har, og jeg vil føle meg vel. Når jeg er ute og reiser, har jeg alltid med meg to antrekk for en anledning. Jeg vet ikke hvordan jeg føler meg ved anledningen, og så velger jeg antrekk ut fra det. Er viben elegant og sofistikert, blir det en elegant kjole med noe lavere heler. Føler jeg meg mer dristig, faller valget på en litt mer edgy kjole med for eksempel åpen rygg og høyere hæler. En regel jeg har er å unngå utringning og lårkort kjole/skjørt samtidig. Er det åpen rygg, eller en dypere utringing så må kjolen ha lengde.

– Er det noen ting du ser andre kle seg i som plager deg?

– Nei. Alle bør ha respekt for andres klesstil. Det som er så gøy med klær og mote er at alle kan finne sin individuelle stil og lage et inntrykk av hvem de er gjennom det de har på seg. Å vise respekt for andres klesvalg bør alle gjøre synes jeg.

Stylist, designer og tidligere modell Hannah Hansen står på et tak på Fredensborg i Oslo. Hun har på seg en turkis magetopp i skinn designet av Karl Lagerfeld, som hun kjøpte da den danske modellen Helena Christensen solgte sine gamle klær i København, og en bukse i samme farge fra den norske designeren Michael Olestad. På armen bærer hun sønnen Arthur på 10 måneder.

– Det er viktig at du får med at dette er ikke noe jeg har tatt på meg kun for bildet, men antrekk jeg faktisk går i, sier hun.

For Hansen har klær alltid handlet om utkledning. Fra å kle seg ut med lillesøsteren og nabobarna på Snarøya i oppveksten, til å jobbe som modell og bli kledd opp av andre, og å nå jobbe som stylist selv.

– Klær handler om hvilken hatt man vil ta på seg, hvilke trekk man vil forsterke. 

– Hva har formet din egen stil?

– Jeg har vokst opp rundt mange kvinner med distinkt stil og en genuin interesse for kunst, klær og design, og jeg har hatt foreldre som har latt meg kle meg selv, eksperimentere og gå gjennom ulike faser og trender. Jeg tror også at jeg kler meg for å forsterker de androgyne trekkene mine, med en blanding av feminint og maskulint. 

– Hvordan vil du beskrive stilen din i dag?

– Jeg oppfattes kanskje mer sofistikert enn jeg liker å tro, men jeg prøver alltid å få med meg noe rebelsk, slik at jeg ikke blir for damete. Jeg elsker Ann Demeulemeester, men også Prada og Miu Miu. Jeg skal definitivt gifte meg i en hvit Vivienne Westwood-kjole, men kanskje med sorte sko, kanskje boots. 

– Hva tenker du på når du kler opp andre?

– Jeg ser som regel etter å blande ulike teksturer, snitt og volum, men også etter å forsterke personligheten som allerede er der. Det er først da det blir interessant, begynner Hansen.

– Det er to ting jeg tenker på veldig ofte: «fashion is never sloppy». Jeg kan godt være rebelsk, men vil aldri være skitten. En annen ting er at det alltid bør være litt ekstra, noe som fanger oppmerksomheten uten at det blir et påfunn. Det er ikke bare å ta på seg en topp og en bukse, eller dra skjorte over hodet fordi man vil gjøre noe crazy. Klær kan gjerne være interessant, men skal være brukervennlig.

– Har du et plagg du aldri vil kvitte deg med? 

– En nydelig drapert brun topp med en høy svart krage fra Batlak & Selvig som jeg fikk etter å ha gjort min første modelljobb for dem. Det var veldig stort, og den er fortsatt et kunstverk som kunne hengt på veggen.

– Hva er helt utenkelig for deg å gå i? 

– Jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å gå med Crocs eller grå joggebukser. Uff, nei, jeg liker ikke engang tenke på grå joggebukser, da blir jeg kvalm. D2

– Stil og personlighet går hånd i hånd. Det handler for meg om evnen til å kombinere plagg uanstrengt. En viss «schwung» som hverken kan kjøpes eller imiteres, forteller Skien-gutten, som deler bilder av antrekkene sine på instagramprofilen @admireroftheclassics.

Sommeren etter ungdomsskolen dro familien til USA. For Liu ble turen en dannelsesreise, rent klesmessig. Han dro på ferie med lave Vans og Air Jordans, og kom hjem med dressjakker og slips – som han gikk med på videregående i Skien.

– Sunday best ble etter hvert til noe jeg omfavnet – noe som var ironisk – for jeg hadde mislikt det så sterkt i barndommen da vi skulle i kirken.

Har du et plagg du aldri vil kvitte deg med?

– Jeg har en vintage Burberry-frakk jeg kjøpte av en eldre frue på Frogner for en del år tilbake, frakken tilhørte hennes mann som kjøpte den da han var i slutten av 20-årene og arbeidet i London.

Har du noen stilforbilder?

– I havet av konstant eksponering i sosiale medier, er det fort gjort å glemme å aktivt trene øynene til å se utenfor skjermen. Jeg har reist mye hele livet, og fått mye inspirasjon fra det. Kudos til foreldrene mine som innførte kulturell kapital tidlig. Jeg er veldig inspirert av kampanjene fra Ralph Lauren og Armani fra 80- og 90-tallet, Ivy League epoken på 1960-tallet, Max Roach, Betty og François Catroux, Per Spook, Miles Davis, Sidney Poitier, for å nevne noe. Ikke noe fuss eller gimmicks.

Hva er ditt neste kjøp?

– Jeg har tenkt det er på tide med en skikkelig solid frakk i gabardin.

Grafisk designer i Try, og mannen bak bruktbutikken Solitude på Frogner, gikk fra skateboard og punkrock til å interessere seg mer og mer for klassisk amerikansk tøy etter en BMX-tur til California da han var 19. Han måtte researche merker som Pendleton og Dickies da han kom hjem, og har siden tilbrakt sitt liv i det han omtaler som et vintage-kaninhull.

– Jeg liker når klærne ikke former hvordan du oppfører deg, når du kan nærmest rulle rundt på bakken i pene klær mens du ler. Det er gøy å se på dem som får det til, det er god stil.

Hvordan vil du beskrive din egen stil?

– Lett voksen. Jeg går mer i dressbukser og blazer enn jeans, som jeg gjorde før. Jeg går mye i loafers – en slags voksen slip on? Jeg er nok blitt litt mer jålete de siste årene, mer inspirert av det franske og italienske, prøver å være litt mer stilig enn bare casual amerikansk. Men jeg prøver å unngå dandy – ringer og smykker er ikke helt meg. Jeg har en kjerne i bunn som kommer fra skate.

Hva er et bra antrekk for deg?

– Gode kvaliteter, kasjmirgensere, jeans som sitter bra og pene sko. Jeg starter med sko når jeg kler på meg, synes det er viktig.

Hva styrer du unna?

– Stil som handler om å få mest oppmerksomhet, jeg må kunne gå på jobb uten at klærne er det første du tenker på.

Hva er ditt beste bruktfunn?

– Et plagg som egentlig ikke er så spesielt, men hos ekvivalenten til Fretex i USA har de noen utsalg med skitne og usorterte klær. Digre hauger i blå plasttraller. Der fant jeg en t-skjorte av et band som jeg likte da jeg var yngre. Perfekt slitt, svart – som vintage-t-skjorter skal se ut. Senere solgte jeg den, før jeg kjøpte den tilbake. Da skjønte jeg hvor mye den betydde for meg.

«Flus»-skuespilleren fra Oslo pleide å handle på impuls. Nå er han hakket mer kritisk.

Hva bruker du penger på?

– Det var en periode jeg var veldig glad i sko. Jeg var en av dem som overnattet i køen utenfor Stress. Nå har jeg fått en greie for solbriller i stedet. Det er den nye sko-greien.

Hva slags solbriller?

– Litt rare, ass – sånne som ikke alle andre har lyst til å gå i. Det liker jeg. Når jeg viser dem frem, sier folk bare «nja, de funker på deg», men det er egentlig et godt tegn.

Hvordan vil du beskrive din egen stil?

– Kanskje baggy? Folk tror jeg er litt større enn jeg egentlig er. Men jeg er også veldig glad i jenteklær, i hvert fall topper. Hvis jeg vil ha en topp som skiller seg litt ut, går jeg på kvinneavdelingen. Så det er der jeg henger, da.

Hva er det beste jenteplagget du har kjøpt?

– Det må være en skjorte jeg kjøpte nylig på & Other Stories – den hadde store sløyfer og var ekstra pen. Og så kjøpte jeg en litt bestemorsaktig genser. 

Hva er det villeste kjøpet ditt?

– Da jeg fikk min første voksenlønn for en skuespillerjobb, mens jeg fremdeles gikk på skolen, spaserte jeg rett inn på Gucci-butikken og kjøpte meg et belte og en lue, haha.

Hva slags kommentarer får du på stilen din?

– I New York nylig var det en kar som stoppet meg og sa: «Yo man, crazy outfit.» Etter det gikk jeg noen ekstra runder rundt blokken, i påvente av noen flere kommentarer.

– Sko er viktigst. Har du en heldig kroppsfasong kan du se like bra ut i en billig dress som i en dyr en, men sko slipper man ikke unna med. Du kan pusse sko i dårlig skinnkvalitet så mye du klarer, det hjelper ikke.

Krogtoft, som vokste opp i Narvik, fikk hverken Levi's-buksen eller Nevica-jakken han ønsket selv – eller Nike Air Jordans. Han fikk nivået under.

– Det var jeg veldig misfornøyd med. Siden har jeg brukt all tid, kapasitet og penger på å fylle det hullet med fine ting, sier han, og ler litt.

Gjennom jobber som produktsjef i Platekompaniet, og senere som daglig leder for Øyafestivalen, ble det etter hvert en del reising. Musikken åpnet også dørene til et univers av herreklær, et hull han kunne dykke dypt ned i, britiske sko, klassisk amerikansk Ivy League-stil og japanernes perfeksjonering av denne. Han er, med egne ord, 100 prosent jålebukk.

– Men jeg er på ingen måte flashy. Jeg ønsker jo ikke å skille meg ut i det hele tatt, og er redd for å få altfor mye oppmerksomhet. Men jeg er likevel genuint opptatt av hvordan jeg ser ut, og kanskje også hvordan folk oppfatter meg.

Hvordan får man god stil?

– God stil handler om å se. Svært få av oss har en medfødt god stil, men er du interessert og engasjert kan det kan trenes opp med mengde. Akkurat som med kunst tar det tid å trene opp et godt blikk for hva som er bra og mindre bra. Instagram er et fint verktøy for mengdetrening, men virkeligheten er mye bedre – der fanges du ikke av algoritmene og ser ting på en liten skjerm. Kunst må ses på museum og gallerier, stil må ses ute blant folk. Paris er kanskje den beste byen for god mannlig stil akkurat nå. Mye bedre enn New York, bedre enn London. Tokyo er alltid bra, men Paris har noe ekstra om dagen. Mitt tips er å legge bort telefonen på buss og t-bane, og se ordentlig på folk.