En blankpolert rød bil står parkert utenfor et mursteinshus i Porsgrunn. Det er Norges eldste Golf.

– Alt er fra 1974, sier Finn Gjestland (73).

Han åpner panseret.

– Til og med slangeklemmene. Og ledningene ligger kveilet slik de gjorde. Selv klistremerkene i dørkarmen har jeg restaurert.

Denne Golfen var en av de 25 aller første som kom til Norge, de ankom med båt fra Tyskland en julidag for akkurat 50 år siden, og rullet rolig ut på Bekkelagskaia. Gjestland fikk fatt i den på 1990-tallet, og da hadde den hatt seks eiere. Den hadde krasjet, den hadde rustet, den kunne ikke lenger kjøres.

– Det ble en form for besettelse å gjenskape Golfen. Den skulle se ut akkurat slik den gjorde da den kom ut fra bilforhandleren i 1974.

– Hvor lang tid brukte du på det?

– Nei … Det tok 21 år.

Bilrevolusjon. «Hadde det ikke vært for Golf, ville ikke livet vært like morsomt de siste 50 årene», svarte biljournalist Jon Winding-Sørensen (83), åtte minutter etter at vi hadde sendt ham en epost hvor vi spurte om han ville møtes til et intervju. 

Anledningen var jo at Golf fyller 50 år, denne firkantede bilen som forlot samlebåndet for første gang 29. mars 1974, den tredje mest solgte bilen i verden gjennom tidene med over 37 millioner solgte.

Også i Norge har vi elsket Golf. Den er blitt kalt den norske nasjonalbilen og er Norges mest solgte bil med hele 18 år som landets toppselger. Frem til den siste dagen i mai er det solgt 279.661 nye Golf i Norge, men særlig flere kommer det ikke til å bli: 50 år siden den første ankom, er den aller siste på vei hit med båt fra Tyskland.

Etter den, er det slutt.

Ingen flere nye Golfer i Norge.

Så, tre dager etter den nevnte eposten: I Bilforlagets lokaler på Skøyen strekker en lang gang med kontorer seg bortover, og i enden siver hissig italiensk hiphop ut av dørsprekken. Der inne sitter den legendariske biljournalisten som har prøvekjørt over 2000 biler og fortsatt skriver flere artikler om dagen, 83 år gammel.

– Skrev jeg at livet ikke hadde vært like morsomt uten Golf? Ja, vel, Golf var jo en revolusjon da den kom. Jeg var faktisk til stede da Volkswagen viste frem Golfen for første gang for 50 år siden.

Det kan altså tenkes at Jon Winding-Sørensen var blant de første i verden som fikk se Golfen. Han ble invitert til fremvisning, og våren 1974 kjørte han selv fra Oslo til Volkswagens fabrikk i Wolfsburg.

– Det var helt avslappet, det. Vi satt vel og drakk kaffe ved et bord, og så gikk ingeniørene rundt bilen og pekte og fortalte.

– Hva syntes du?

– Jeg syntes den var dritfin. Det var ikke antydning til fett på’n.

– Fett?

– Ja, alle biler har et eller annet overflødig tøv som liksom skal være design. Det hadde ikke Golfen. Den hadde en annen type design enn vi var vant til.

– Hvordan da?

– Golfen var jo tegnet med linjal. Den hadde bare rette linjer, og besto av to bokser, med store karosseriflater. Dette var produktdesign etter origami-oppskrift. Så mesteparten av Golfens suksess, i starten, skyldtes italieneren Giorgetto Giugiaro som hadde tegnet den.

– Du sa at Golfen var en revolusjon?

– Ja, dette var den klassiske Bobla snudd helt på hodet. Nå hadde den jo motoren foran og forhjulsdrift, som for mange var en revolusjon og en helt ny følelse. Golf var riktignok ikke den første bilen som hadde det, men å sette dette i storskalaproduksjon, var nytt. Forhjulsdrift ble vanlig, og det var Golf som gikk opp den løypen.

Og, legger han til: Motoren var vannkjølt og tverrstilt og ganske sprek. Kjøreegenskapene var gode. Det var bedre plass inni enn man trodde. Det var en praktisk familiebil.

– Husker du noe du tenkte da du så den første Golfen der på fabrikken?

– Dette var faen meg på tide! At de ble kvitt den jævla Bobla.

Den eldste. «Norges eldste Golf» står det på et klistremerke bakpå Finn Gjestlands røde Golf LS, produsert 5. juli i 1974.

– Så vidt jeg har klart å bringe på det rene, så er dette den tredje eldste Golfen i Europa, sier Gjestland, som er utdannet automobilingeniør, men har jobbet som forsker på Hydro. 

Det var midt på 1990-tallet da en tanke slo ned i ham: Det kunne vært moro å få tak i en av de aller første Golfene som kom til Norge.

– Så jeg fikk tak i importlisten for den første båtlasten.

Listen inneholdt 25 av de første Golfene som hadde rullet av båten og inn på Bekkelagskaia 16. juli 1974. Finn Gjestland fant ut hvem som sto oppført som siste eier av bilene nå, 20 år senere, og begynte å ringe rundt.

– Alle bare lo av meg. Bilene var rustet i stykker eller vraket for lenge siden. Men så kom jeg til nummer 14.

Det var den eneste som fortsatt var i live. Nå var den lakkert grønn og ble kjørt hardt av en ung gutt på Otta.

– Han ville ikke selge, men jeg overtalte ham til å legge navnet og telefonnummeret mitt i vognkortet.

Det gikk to år. I april 1997 ringte telefonen.

– Han hadde krasjet i autovernet og lurte på om jeg fortsatt var interessert.

Gjestland fant Golfen stående ved jernbanen på Otta, med forhjulet vrengt av. Den var ikke kjørbar.

– Den hadde levd et hardt liv.

I garasjen hjemme i Porsgrunn begynte det nitide arbeidet. Han studerte tegninger, bilder og instruksjonsbøker. Ingen deler skulle lages, alle skulle være originale fra 1974.

– Å finne deler har vært et detektivarbeid, sier Gjestland. 

Han fikk fatt i en mikrofilm med delnumre, og han lette i annonser i aviser og magasiner, og han søkte hos verksteder, med god hjelp fra importøren. Og han fant. Han fant deler i Kassel og Kroatia, i Polen og Sveits, i Kirkenes og på et loft i Skien. 

Clutchwiren fant han sør i Italia, helt ny, liggende i originalesken. Men felgene var vanskeligst, de lette han etter i 20 år. Helt til han så en liten notis i et tysk bilblad fra en tysker som ryddet etter sin avdøde far. Felgene måtte hentes og betales kontant.

– Å finne en del jeg manglet, det ga meg … pågangsmot. For i perioder var jeg drittlei. Det har jo virket som et endeløst prosjekt, sier Gjestland. 

Den første Golfen besto av 5200 enkeltdeler.

– Alt er plukket fra hverandre. Bare dørlåsen består av en rekke deler, blant annet noen ørsmå fjærer som er én millimeter i diameter. Alt, motor, girkasse, oppheng, bremser, helt ned til de fjærene, har jeg restaurert.

Etter 21 år kunne Finn Gjestland kjøre sin røde Golf bort til verkstedet og få den EU-godkjent i 2018. Uten en eneste mangel.

– Det har vært sinnssvakt. Men det har også vært moro.

En folkevognfamilie. Hva drev ham så til å bruke 21 år på å gjenskape en Golf? Det begynte kanskje med en olabil, bygget av planker og barnevognhjul. 

12 år gammel kjøpte Finn Gjestland en mopedmotor for ti kroner og monterte den på olabilen, for å slippe å dra den opp bakkene. Han gjorde alt selv. Bilen ble styrt med tau, den hadde ingen bremser, og når politiet kom, bar Finn og kameraten den inn i skogen.

At Volkswagen senere skulle bli hans bilmerke, falt naturlig.

Som liten lå han i baksetet på en 1951-modell folkevogn da familien kjørte på ferieturer til Sveits.

– Jeg er vokst opp i en folkevognfamilie. Vi vant faktisk en pris fra Harald A. Møller som den familien i Norge som hadde eid flest folkevogner gjennom tidene. Totalt var det over 50 biler. Premien var en tur til bilfabrikken i Wolfsburg for hele familien.

– Hvorfor ble det Golf?

– I sommerferien i 1974 tjente jeg noen kroner på å hente biler for Volkswagen-forhandleren i Grenland. Vi tok toget til Oslo, og på Bekkelagskaia hentet vi hver vår Golf og kjørte tilbake hit. Så jeg kjørte de aller første Golfene. Bobla hadde hatt 40 hestekrefter, så en Golf med 70 hester gikk som en rakett. Da ble det Volkswagen og Golf for meg.

Nå vrir han om nøkkelen i den 50 år gamle bilen. Det putrer i potten.

– Minnene om den kule bilen Golf var, blir jo glemt også. For …

Han kjører mot en bakketopp.

– Det er jo egentlig en forferdelig bil å kjøre.

Den første turen. Etter at Jon Winding-Sørensen var ferdig med den stillestående fremvisningen av Golfen på fabrikken i 1974, skulle det straks bli mer fart over sakene. Rett etter ble han fløyet til München for å prøvekjøre Golfen gjennom de bayerske alper, og etter denne turen skrev han:

«Selv når jeg var ganske rampete på klissvåte gatestein var det umulig å få bakhjulene til å slippe. Og selv når jeg slapp gassen midt i en sving var det umulig å få den til å gå på trynet inn i svingen, som en Mini. Jeg skremte meg selv mer enn jeg skremte bilen.»

– Hva husker du fra den turen nå?

– Ikke annet enn at jeg dundret av gårde på motorveien i 160 mellom München og Salzburg i sprutende regn, inntil jeg møtte på bestefaren til all vannplaning.

– Hva skjedde da?

– Da måtte jeg slippe opp gassen.

– Du kunne blitt en av de første i verden til å krasje Golfen også?

– Ha-ha! Nei, det kan jeg ikke skryte på meg. Jeg merket at jeg ikke hadde styring, så da var det bare å overlate alt til bilen. Og den gikk rett frem. Sånn var Golfen veldig bra, den var stabil på en helt annen måte. En boble hadde snurret.

– Du ble ikke redd?

– Nei, nei. Det var jo andre dekk den gangen. Vannplaning var noe vi spiste til frokost.

Offroad. En rød og høy Golf nærmer seg kysten utenfor Stavern. Den kjører på grusveier som blir smalere og smalere, til slutt vugger bilen over rullesteiner og svaberg.

– Noen jenter liker å strikke, jeg får ro av å kjøre bil. Bare å kjøre en meg tur, sier Nathalie Weiseth (30).

Hun stopper noen meter fra bølgene, og der står den røde golfen, med skliplate under, kufanger foran og reservehjulet bakpå. «Country» er en sjelden modell – en crossover med firehjulstrekksystemet Syncro – som ble produsert mellom 1990 og 1991, og som det bare ble solgt 7700 av i verden.

– Alt er egentlig likt som på en vanlig Golf 2, unntatt at karosseriet står på en ramme, slik at bilen er hevet 12 centimeter.

Bilen hadde stått stille i nesten ti år da hun kjøpte den for to år siden. Hun satte den i stand sammen med samboeren, og i vår var den klar for veien. Nå bruker hun bilen hver dag til og fra jobb, og har også trukket campingvogn i helgene.

– Jeg kjører også til butikken bare for å kjøpe en brus. Det tar bare ett minutt, men jeg synes det er så gøy å kjøre den at jeg må kjøre overalt.

Hun sier hun ble født med en interesse for Volkswagen: Faren holdt på med T3 Transporter som han fikset og solgte videre.

– Det kom ikke som noe sjokk om det sto en motor i stuen når jeg sto opp og skulle på skolen. Jeg er litt sånn selv også, og har faktisk hatt med meg girkassen inn i dusjen for å rengjøre den.

14 år gammel fikk hun sin første bil av faren. Hun hadde drømt om en rød Golf 2 siden hun hadde sett bilde av en på internett.

– Den var det kuleste jeg noen gang hadde sett. Jeg husker fortsatt følelsen jeg fikk første gang jeg satte meg inn i den.

De skulle restaurere bilen sammen, men den var i dårligere stand enn forventet. Så da hun var blitt 16 år, kjøpte hun sin andre bil. Også denne gang en Golf 2, og den har hun fortsatt.

– I starten kunne jeg ingenting, så da var pappa som bilverkstedsmanualen min. Senere måtte jeg gjøre alt selv, og jeg har også lært meg mye selv i voksen alder.

Hun starter Golfen og kjører bort fra kysten. Bilen rister langs grusveiene, mens en liten rosa kanin dingler fra en sugekopp festet til cd-spilleren. Det er en Duracell-kanin, en over 20 år gammel reklamebamse, som hun husker faren hadde i flere av bilene sine.

– Jeg har beholdt den som et minne om pappa. Og som han sa, med en Duracell-kanin i bilen varer den jo evig.

Hun holder på rattet, og på venstre underarm synes en tatovering av to biler. De står side om side.

– Det er en T3 som var pappas store lidenskap. Ved siden av står min store kjærlighet, en Golf 2.

Redningen. På kontoret til Jon Winding-Sørensen er veggene dekket av bøker om biler, pulten dekket av papirer om biler.

– Golf var jo mer enn en bil. Den var en redningsbøye.

Volkswagen hadde, sier han, stått på kanten av stupet i flere år på begynnelsen av 1970-tallet.

– Det var krisetider. Bobla solgte ikke lenger, og de hadde rotet med forskjellige bilmodeller for å finne en som kunne avløse den. Og så kom Golfen og reddet dem. Den reddet fabrikken, den reddet hundretusenvis av arbeidsplasser.

Samtidig hadde Volkswagen hell.

– De hadde griseflaks! Oljekrisen kom, og det ble økt etterspørsel etter biler med lavere bensinforbruk. Publikum merket fort at man halverte bensinregningen med en Golf. Så oljekrisen var helt klart med på å kickstarte Golfen.

– Hvorfor ble Golf en så stor suksess?

– Det var en bra bil. Punktum.

– Punktum?

– I dag blir det jo geriatrisk å snakke om en bils sjel, men for 50 år siden satte folk kjælenavn på bilen sin. Bilen hadde en annen posisjon i en familie, og Golf passet veldig godt inn som et nytt familiemedlem.

– Sier du at Golfen hadde mer sjel enn andre biler?

– Det er et drita dumt uttrykk, men det er vel det jeg sier.

– Hvordan da?

– Golfen snakket til deg! Med forhjulsdrift fikk du helt andre tilbakemeldinger gjennom rattet. Bilen støyet ikke, men når du kjørte, fikk du en følelse av at det var et hjerte som banket foran der.

Norges fineste. – Hører du den malingen? Det er kompressoren, sier Frode Andresen (46). 

Ved Solbergfoss kraftverk i Askim har han og sønnen Kristoffer (20) parkert en sjelden Golf Rallye G60 fra 1989 med 160 hestekrefter, hissig kompressor, firehjulstrekk og bredere skjermer enn en vanlig Golf.

– Den ble bygget for rally. Noen ble brukt i motorsport, andre gikk til gatebruk. Jeg drev med motorsport selv, så det var nok det som dro meg mot denne bilen, sier Frode Andresen.

20 år gammel, i 1997, dro han til München for å hente sin nye Golf Rallye.

– Det ble bare laget 5000 av den, og det fantes ingen i Norge den gangen. Jeg ville ha noe ingen andre hadde.

Han kjørte den hele veien hjem til Spydeberg, hvor han fem dager senere møtte hun som skulle bli hans kone. De brukte Golfen som hverdagsbil.

– Det var vår første bil. Det var vår ungdomsbil.

I helgene kjørte han på småveiene rundt Spydeberg, sammen med kameratene.

De kjørte pent gjennom sentrum, for der var politiet.

– Så sladdet vi på veiene opp hit, og så sladdet vi ned igjen.

– Krasjet du noen gang?

– Ja, jeg mistet kontrollen i en sladd og traff en stolpe midt på døren. Alt bøyde seg. Det var i et boligfelt, gudskjelov midt på natten. Det var griseflaut.

Etter tre år solgte han bilen.

– Vi skulle bygge hus. Og jeg solgte bilen for å finansiere tomten.

Far og sønn bor fortsatt i huset bygget på tomten finansiert av Golfen.

Men etter å ha solgt den, ble Golfen brukt som rånebil. Den ble kjørt i senk, og så ble den parkert på en parkeringsplass inntil E18 utenfor Askim. Frode Andresen kjørte forbi og så den gamle Golfen sin bare stå der, liksom parkert for alltid, i dårligere stand for hvert år som gikk. Nesten 15 år gikk. I 2014 ringte han til eieren: «Nå kommer jeg!»

– Og så kjørte jeg og fruen bare ut dit og kjøpte den tilbake.

I tre år pusset han opp Golfen hjemme i garasjen. Sønnen var med og skrapte under, hjalp til med å lakkere.

– Kompisene mine ble våte i øya da jeg kom kjørende med den ferdig restaurert: «Faen, er vi blitt 20 år igjen?»

Så, til sønnens konfirmasjon i 2019, reiste Frode Andresen seg. Han holdt en tale, ga sønnen en konvolutt. I den lå vognkortet til Golfen.

– Man klarer kanskje ikke helt å sette pris på at man får en Golf når man er 15 år. Så bilen blir en større gave for hvert år, sier sønnen Kristoffer Andresen.

1. mai i år bestemte han og en kamerat seg plutselig for å kjøre til et Volkswagen-treff i Trøgstad, hvor han parkerte Golfen og gikk en runde. Han skulle hjemover da noen tok tak i ham. En jury hadde samlet seg ved bilen hans, fikk han beskjed om. 

– Da fikk jeg ikke lov til å reise, så vi dro en tur på McDonald's. Da vi kom tilbake, ble jeg ropt opp over speakeranlegget. Golfen var kåret til Norges fineste Volkswagen.

– Hva du kommer du til å gjøre med Golfen?

– Den skal jeg ta vare på i alle år. Den skal aldri selges, sier sønnen.

Faren ler litt.

– Helt til du skal kjøpe hustomt, ja.

20 timer til Genève. Golf er en praktisk bil, mener Jon Winding-Sørensen. Den kan brukes til så mangt.

– Du kunne kjøre den i byen, men det var også en sånn bil som du bare kunne sette deg inn i og kjøre non stop til Genève. Eller til Milano. Uten å behøve å tenke over noe som helst.

– Det har du gjort?

– Ja, ja. I 1976.

– I en Golf?

– I en Golf, ja. Kjære deg, vis meg noe som triller, så kjører jeg gjerne det.

– Det er langt?

– Det tok vel 20 timer. Hadde jeg gjort det med en Mini, hadde jeg måttet gå til kiropraktor i flere uker etterpå.

– Golf var en sånn type bil?

– Ja, Golf var en bil du kunne bruke til det aller meste. Du kunne kjøre rally, du kunne kjøre race på Bjerkebanen. Eller du kunne ta med bestemor og kjøre søndagstur.

GTI. Kanskje er det Golfen over alle Golfer. Golf GTI kom i 1976 og vekket ungdomsdrømmer om hestekrefter, om kappkjøringer gjennom lyskryss i skumringen, om fart og krappe svinger, svinger hvor bakhjulene kanskje slapp grepet, bare man ga på litt til.

Det var i hvert fall slike drømmer den vekket hos bilmekanikerlærlingen Svein Skar hos Albjerk Bil i Drammen. I 1986 fikk de inn en ny monzablå Golf GTI 16V som skulle selges. I noen dager gikk han forbi og tittet på den.

– Med 25 kroner i timelønn kunne jeg bare glemme det. Men det startet noe inni meg.

Han begynte å drømme om Golf GTI.

– De første Golfene hadde små motorer. Det var en bil for hvermannsen. Men så ville noen mekanikere og ingeniører hos Volkswagen prøve om det var mulig å sette en motor fra en Audi 80 i en Golf. Det var en motor med bensininnsprøytning som leverte større effekt. De gjorde det på kvelden, bak ryggen på ledelsen.

Og slik, sier han, ble Golf GTI født.

– I 1976 fantes ikke små biler med så stor motoreffekt. Den var liten og sporty, og det var noe helt nytt. Jeg vil påstå at Golf GTI forandret bilverdenen.

Selv kjøpte han sin første i 1987.

– Og jeg mistet førerkortet med den bilen.

– Å?

– Jeg akselererte litt for raskt inn på motorveien utenfor Drammen, og en politimann på motorsykkel målte meg til 135 kilometer i timen. Det første han sa var: «Jaså, du kjører GTI?»

Det var andre ganger Svein Skar bestemte seg for å dra på også.

Han tok med kjæresten, de hadde vært sammen et par måneder, til en øde skogsbilvei.

– Jeg ville vise henne at jeg kunne kjøre. Så jeg dro på litt. Det var sent en lørdagskveld. Om vinteren.

– Det var mørkt?

– Ja, det er noe av poenget, da kan du se lyset fra møtende biler. Og så var det brøytekanter. Det gjør det ekstra moro. Hun skrek godt, da.

– Hvordan gikk det?

– Nei, jeg hadde full kontroll, jeg. Men hun trodde hun skulle dø i hver sving. Det var vel første gang hun satt i en Golf. Og det tok lang tid før hun ville sitte på med meg igjen.

Likevel, de er gift nå.

Så, for ti år siden, dukket en monzablå GTI 16V opp på Finn.no, helt lik den Skar hadde sett på verkstedet i ungdommen. 1,8 liter, 16 ventiler og 139 hestekrefter. Han slo til. Bilen hadde gått 390.000 kilometer, og han restaurerte den.

– Jeg reddet den bilen. Nå kan den overleve meg og holde i 50 år til.

Skar driver eget verksted, og har seks ulike Golfer fra 1983 til 1990, alle restaurerte og originale.

– Det er jo en slags sykdom, som det ikke finnes medisin mot. For meg handler det om å ta vare på historien. Disse bilene må ikke forsvinne. 

Mr. Golf. Den siste fredagen i april blir en svart Golf med plast over nakkestøttene kjørt ut på Bekkelagskaia i Oslo. Den parkeres blant containere og kraner og endeløse rekker av båtankomne biler, men den er ikke helt som alle de andre parkerte bilene. På frontruten står det: «Dette er den aller siste importerte Golf til Norge».

Det er slutt nå.

Men først, en slags avskjedsseremoni. En gruppe ansatte fra Harald A. Møller, selskapet som har importert Volkswagen til Norge siden 1948, stiller seg opp for å ta bilde med den siste Golfen. Blant dem Morten Møller, tredje generasjons eier av Møller Mobility Group, som igjen eier importøren. Han har dessuten kjørt rally og rullet rundt i en Golf et par ganger.

– Jeg har vært med alle 50 årene. Som konsern kunne vi dødd, hadde ikke Golf kommet i 1974. Så for oss har Golf betydd alt.

– Hvorfor ble den så populær?

– Det viktigste, tror jeg, var at Golf var en klasseløs bil. Den ble akseptert i alle samfunnslag. Både Jørgen hattemaker og kong Salomo kunne kjøre Golf.

Selv var han 14 år da Golfen kom i 1974. Familien hadde én hjemme på Smestad.

– Jeg fikk lov til å rygge fra gårdsplassen og ned til postkassen for å hente posten. Etter hvert klarte jeg å legge den i andre gir opp bakken igjen.

På kaien er også mannen som kalles Mr. Golf, Jan Tore Kopperud (55), som har vært produktansvarlig for Golf hos Harald A. Møller siden 1998. For anledningen har han pyntet seg med en gul Golf-genser som han har hatt i 25 år.

– Det er jo litt vemodig, dette. Det er trist at det ikke skal komme flere hit. Golf er jo Norges mest solgte bil gjennom tidene. Det er kanskje det sterkeste merkenavnet i bilhistorien, og den fikk en ny bilklasse oppkalt etter seg, Golf-klassen. 

Mr. Golf har, selvsagt, vokst opp i baksetet til en Golf. Det var bilferier til Legoland. Det var en far som i 1977 kjøpte en Dakota-beige Golf GLS, med 75 hester, som han trimmet.

– Han kappkjørte noen ganger med meg i baksetet, og det har brent seg fast. På E6 på vei hjem fra ferie, kom det en gang en Golf GTI forbi, og fatter’n ville prøve å henge seg på. GTI-en har jo 110 hestekrefter, og vi hadde full bil, med mamma og pappa foran, broren min og jeg i baksetet. Uten belte. Og vi klarte å henge på!

Det hadde visst gått i 180.

– Noen år senere var vi hos en bilforhandler, for faren min skulle selge GLS-en. Da kom en mann bort og sa: «Den bilen har jeg sett før. Var det du som lå bak meg på E6-en mellom Hvam og Skedsmovollen?» Han kunne ikke skjønne hvorfor han som hadde GTI, ikke hadde klarte å kjøre fra den beige Golfen.

– Men hvorfor forsvinner Golfen i Norge?

– Folk vil ha elektriske biler. Veldig få kjøper fossilbiler.

I fjor ble det bare solgt 140 nye Golfer i Norge.

– Så da forsvinner Golfen. Men jeg trøster meg med at Golf fortsatt er Tysklands nasjonalbil.

Der produseres den fortsatt, og det selges rundt 10.000 i måneden.

– Så Golf vil jo bestå.

Men snart, om noen dager, skal den svarte Golfen rulles opp på et lasteplan og kjøres ut av Oslo, bort fra byen.

Den aller siste Golfen skal starte sitt nye liv i Ørsta. D2