Det er blodspor i gangen til Bjarne Melgaard (56). Kvelden i forveien var han og ektemannen Patrice Deste på Michaels, finanstoppenes se og bli sett-sted i den gamle transformatorstasjonen på Briskeby i Oslo. Kvelden varte til tidlig søndag morgen, og nå ser Frogner-leiligheten deres ut som om noen har fått et akutt behov for å starte et nytt og bedre liv dagen derpå. 

Tre fullstappede søppelposer er stablet utenfor kjøkkenet, en usb-høyttaler spiller oppløftende soulmusikk, Patrice Deste slurper i seg Joe & the Juice-smoothies og Bjarne Melgaard har bestemt seg for å rydde kraftig i klesskapene. 

Og blodsporene på gulvet? Ikke noe mer dramatisk enn at Sophie, ekteparets franske bulldog – navnet uttales på Frogner-engelsk, med stum e – er inne i menstruasjonsperioden sin og ikke lar seg stoppe av det fra å svinse rundt og hoppe opp i fanget til sine eiere.

– For meg gjør det ingenting, sier Bjarne Melgaard, som har tatt på seg en kaftan fra Comme des Garçons som er relativt blodrød fra før.

Hovedavtalen. På denne tiden i fjor var ikke stemningen like ubekymret hjemme hos mannen som i alle fall pleide å bli omtalt som Norges største internasjonale samtidskunstner. I september 2023 ble Bjarne Melgaard, slik han ser det, presentert som «Skandinavias mest pengesugende dophore» i «den lengste VG-artikkelen noensinne skrevet». 

Det er å ta litt hardt i: Nettversjonen av artikkelen, som hadde overskriften «Kunst, cash og dop», kunne sikkert føles rekordlang å skrolle seg gjennom, med sine luftige linjeskift og innlagte lysbildeserier og kontraktfaksimiler, men det var kanskje hva som sto i artikkelen, snarere enn hvor mye, som var mest grensesprengende.

Artikkelen rullet opp hvordan Melgaard presterte å overlate kontrollen over store deler av sin kunstproduksjon på 2000-tallet til «en avisbudgründer og en dyneselger», hans tidligere samarbeidspartnere Svein Roar Grande og Stein Lie. De hadde finansiert leien og driften av hans gigantstudio i New York, hvor Melgaard etablerte seg i 2010 og gjennom årene fikk et stadig større navn og rusproblem. 

I 2017 flyttet han tilbake til Norge, og vakte i første omgang mest oppsikt med sine planer, sammen med arkitektkontoret Snøhetta og boligutviklingsselskapet Selvaag, om å bygge et «dødshus» i kullsort eik til seg selv ved kunstnerkolonien Ekely, som utløste aksjonsgrupper og aviskronikker. 

Samtidig hadde Melgaard større problemer på andre hold: Han skyldte penger til et sveitsisk kunstbokforlag, en amerikansk gallerist og ymse velgjørere i «Oslos underverden», ifølge VG, i tillegg til at Grande og Lie presenterte ham med et «enormt regnestykke», som kort fortalt viste at han skyldte dem omtrent 15 millioner kroner for USA-årene.

I november 2020 dro Bjarne Melgaard til Trondheim for å feire bursdagen til Patrice Deste – Trondheim var på dette tidspunktet Norges mest tilnærmede koronafrie sone – og sjekket inn på spahotellet Britannia, hvor Melgaard også møtte Svein Roar Grande, som presenterte ham for et ferdigskrevet kontraktsforslag til hva som ble kalt en «hovedavtale». 

Grande og Lie tilbød seg å slette gjelden hans til dem, og øvrige kreditorer, mot at Melgaard overdro alle sine verk nevnt i tidligere inngåtte avtaler til dem, og ga dem rett til å produsere opp nye skulpturer og grafiske trykk, fullmakt til at en annen person kan signere verkene på vegne av ham, pluss at han selv ikke «motarbeider salg eller kommer med negativ omtale av sine egne verker» i deres eie. 

Dagen etter skrev Melgaard en sms til Grande at han syntes «denne avtalen virkelig tyner meg for alt jeg har», men da hadde han allerede signert den.

Kjøkkenvalget. – Det som er med en sånn sak, er at du føler deg som en komplett idiot, ikke sant, sier Bjarne Melgaard.

– Men jeg er ikke revisor. Jeg er ikke advokat. Det eneste våpenet jeg har, er kunsten min.

Så han har hyret inn et advokatfirma og saksøkte i fjor høst Svein Roar Grande og Stein Lie. Formålet er «først og fremst å oppheve avtalen», ettersom han hevder at han ikke forsto «omfanget og konsekvensene av avtaleteksten slik den var skrevet», og at den ble skrevet mens han slet med «ruspåvirkning og personlige lidelser», som det heter i stevningen, ifølge VG. Saken vil gå i Oslo tingrett i oktober.

– Altså, personlig tror jeg ikke at jeg vinner, fortsetter Melgaard.

– Fordi selv om jeg var narkoman, så var jeg ikke Pushwagner. Jeg bodde ikke på gaten. Jeg bodde i et 300 kvadratmeters loft i Chelsea. Med designmøbler. Skjønner du?

Popkunstneren Hariton Pushwagner, som døde i 2018, ble i 2009 tilkjent erstatning i samme tingrett og fikk tilbakelevert kunstverk han hadde overdratt til sin tidligere impresario Morten Dreyer, gjennom avtaler inngått da Pushwagner var hjemløs og tungt rusavhengig. Bjarne Melgaard ser vel da ikke for seg at retten vil ha like stor forståelse for hans egen daværende situasjon i signeringsøyeblikket.

– Så i januar i år satt jeg på kjøkkenet og røykte 40 sigaretter hver dag, stirret i veggen og tenkte: Enten kan jeg kaste meg ut fra terrassen, eller så kan jeg finne tilbake til den jeg var før jeg traff … dem, sier han.

– Jeg følte at jeg hadde ikke noe valg. Hvis jeg skal komme gjennom den rettssaken, så kan jeg ikke vitne og sippe og grine i dress for at jeg skal se uskyldig ut. Jeg må gjøre noe kreativt ut av det.

– Jeg følte at jeg hadde ikke noe valg. Hvis jeg skal komme gjennom den rettssaken, så kan jeg ikke vitne og sippe og grine i dress for at jeg skal se uskyldig ut. Jeg må gjøre noe kreativt ut av det.

En touch av madness. Det er på en måte derfor han og Patrice Deste har tømt klesskapene utover stuegulvet og spisebordet og entreen denne søndagen. Fra 11. september skal ekteparet selge deres felles garderobe, rundt 400 plagg og antrekk, fra streetwear til høymote, i en to ukers popup-butikk på St. Hanshaugen. Det skjer i regi av The Edited, en «kuratert vintage nettbutikk og markedsplass» drevet av tidligere Elle-moteredaktør Caroline Skjelbred og smykkedesigner Erica Mathiesen. De har holdt på og kuratert omkring oss i noen timer nå og for lengst sprettet en flaske champagne.

– Det er ingen andre som kler seg som Bjarne, sier Mathiesen.

– Det er mange trendy pieces, det er kommersielle trender og så er det high fashion-trender som moteeliten går til. Det er en ekte fashion collector-garderobe, vil jeg si, sier Skjelbred.

– Det er noe alle kan like her, da. Men samtidig må du kanskje ha en litt flamboyant stil for noen av piecene. Det er ikke veldig sånn stille pieces, sier Mathiesen.

– Eller at du trenger det siste krydderet i garderoben som gir deg en liten ekstra touch av madness, sier Skjelbred og prøver på seg en svær, hvit skinnveske formet som en Stratocaster-gitar.

– Dere må ha brukt mye tid og effort på å samle opp denne garderoben her? spør Mathiesen, henvendt til Patrice Deste, som har sittet med mobilen i sofaen en stund, i en sebrastripet shortsdrakt.

Han smiler svakt.

– Kom tilbake om to år, så ser du at garderoben er like stor igjen.

zEn ny type flow. Garderobesalget er bare et av mange prosjekter Bjarne Melgaard har planlagt for ukene før og etter og under rettssaken i høst. Han setter seg ned med en sprittusj og et A3-ark, for å liste dem opp alle sammen. Snart må han begynne på et nytt ark. 

I slutten av september lanserer han en kolleksjon sjal i samarbeid med det norske klesmerket Holzweiler. Under rettssaken skal han presentere en egen kleskolleksjon, det vil si, han skal ha på seg et nytt antrekk hver dag i Oslo tingrett. Oktober avsluttes med en parfymekolleksjon og en installasjon hos Bjørvika-galleriet VI, VII. November begynner med det første slippet av hans egen vin, champagne og vodka, i samarbeid med Palmer-gruppen, og allerede samme uke åpner han en fellesutstilling med Odd Nerdrum hos Galleri Fineart. På nyåret følger Stockholm, den østerrikske samtidskunstgalleristen Thaddeus Ropac, Berlin, Gstaad, Kunsthalle Basel. Og det er da ikke snakk om en omvandrende utstilling, men ulike utstillinger.

– Mange av disse tingene ble planlagt for lenge siden, så det er ikke sånn at jeg har tenkt at nå skal jeg makse alt fordi det er rettssak, insisterer Melgaard.

– Men jeg liker å bevege meg høyt og lavt. Det har vært min greie. Jeg opplever at folk i norsk kunstliv, og også utenlands, er ekstremt opptatt av at de skal stille ut på de riktige stedene. Men om jeg stiller ut på Fineart eller hos Ropac … Personlig mener jeg at du kan stille ut på en dass, bare du har et interessant kunstverk.

Og så klarer han ikke å la være. De siste tolv månedene har han malt som aldri før, «jeg er i studio til klokken seks hver morgen, jeg», sier han.

Det har han tenkt å være i dag også. Han har skiftet fra en bobleponcho fra Dover Street Market til en luftig, brun Carhartt-kjeledress, men beholdt make-upen etter formiddagens fotoseanse på, noe som får ham til å se ut som en dedikert jernbanearbeider under den amerikanske ekspansjonstiden på slutten av 1800-tallet, og også en ganske dekadent en.

– Jeg har ikke så lyst til å gå inn på om jeg er helt edru eller ikke, men det er selvfølgelig sånn at når du ikke lenger er ruset hele tiden, så opplever du en ny type kreativ flow.

Helt ræva. Noe som er hakket mindre selvfølgelig, er om det er lurt å være så produktiv. En konsekvens av den omstridte hovedavtalen han inngikk, var at han ga sine tidligere samarbeidspartnere anledning til å masseprodusere og massedistribuere kunsten hans. «Markedet for Melgaard-kunst kan komme til å kollapse», uttalte Knut Forsberg, daglig leder for auksjonshuset Blomqvist, til VG i fjor høst. 

To måneder senere la auksjonshuset et av hans signaturverk, en gjennomhullet «Lightbulb Man»-skulptur, ut for salg, med en prisantydning på mellom 2,5 og 3 millioner kroner. Skulpturen, som «kommer til å bli stående som et ikon i norsk kunsthistorie», skriver Forsberg i en epost til D2, er fortsatt usolgt. På et tidspunkt foreslo Bjarne Melgaards nye manager Erling Løken Andersen, ifølge VG, å sette fyr på verker til den runde verdi av 100 millioner kroner; det var imidlertid ment som en kunstinstallasjon i seg selv, presiserer Melgaard, og verkene skulle ikke brennes, men «vaporisere i syre», og det ble nå engang med tanken.

– Men skal jeg sitte og bekymre meg for hva Sotheby’s eller Blomqvist tenker … Altså, er det det jeg skal være opptatt av som billedkunstner? Jeg vet at alle mine auksjonsresultater er helt ræva, men det har også vært millionauksjonspriser, legger han til, og tenker vel da på at summene kan ha vært avskrekkende i seg selv.

– Folk sier sånn: «Å, du overproduserer.» Men det er ingen som sa at Picasso overproduserte? Eller Munch? Hvor mye dritt har ikke han laget? halvt spør, halvt konstaterer Bjarne Melgaard.

– Folk sier sånn: «Å, du overproduserer.» Men det er ingen som sa at Picasso overproduserte? Eller Munch? Hvor mye dritt har ikke han laget?

– Jeg liker å være i studio. Jeg liker å jobbe. Og om jeg har lyst til å male tusen bilder i året, eller hvis jeg en kveld føler at jeg har lyst til å male 50 bilder – hva som blir markedsverdien min av det, vet du hva, det bryr meg overhodet ikke.

Fra verst til best. I mai i år, dagen før den offisielle åpningen av Kunstsilo i Kristiansand, hvor han er del av samlingen, var Bjarne Melgaard booket inn til en scenesamtale på et utested i byen. «Tør du komme eller tør du la være, er vel spørsmålet?» lød programomtalen.

På scenen fortalte han intervjueren, den tidligere SV-politikeren Melissa Lesamana om da han som ung, desillusjonert kunstnerspire flyttet tilbake til sin fødeby Sydney i Australia. Han var pengeløs og sprøyteavhengig, og så seg nødt til å bli tilknyttet et homofilt eskortebyrå.

Lenge var han «den mest mislykkede eskorten», inntil han hadde en plutselig frigjørende tanke, fortalte han: «Når du først skal gjøre dette – du behøver ikke være så selektiv.» Han begynte å ta på seg kunder som andre eskorter kviet seg for – de som ville ha «hardcore S/M, breath control, bloodsport, de som vil du skal si at du elsker dem» – og slik «gikk jeg fra å være byråets verste til den som omsatte mest».

Kanskje var det et større poeng med historien, noe om at han hadde vært i en tilspisset markedsposisjon før, og lyktes med å manøvrere seg ut av den; kanskje ikke. I alle fall foreslo på et tidspunkt Melissa Lesamana: «Da har vi nok bakgrunn.»

Bjarne Melgaard fortalte også at han lenge var mer opptatt av teori enn praksis. Hans ambisjon var ikke å bli kunstner, men en evig kunststudent, eventuelt lærer. Ett år leste han 350 bøker om kunstteori- og filosofi, hevdet han i Kristiansand. I dag korrigerer han seg selv: Det var 375. Han viser frem navnet til den franske autofiksjonsforfatteren Guillaume Dustan, som han har tatovert på den ene armen, den amerikanske poeten David Trinidad på den andre. Han viser også tatoveringene av den radikale aktivistgruppen BASH BACK! på den ene skulderen og Andy Warhols 16mm-film «My Hustler» på den andre. Han nevner flere av sine største inspirasjonskilder: Jean Dubuffet og Art brut-bevegelsen, Asger Jorn og kunstnergruppen Cobra. Så kommer Bjarne Melgaard inn på Edvard Munch igjen.

– Personlig synes jeg ikke at jeg er noen stor maler. Hvis jeg skal si hva mine egne kunstneriske kvaliteter er, så tror jeg nok at det ligger mer i tegning og det konseptuelle, begynner han.

– Men jeg har aldri påstått at jeg er den nye Munch. Ikke vil jeg være det, heller. For jeg synes Munch er gørrkjedelig. Jeg mener, hva gjorde Munch? Han malte akt, han malte stilleben, han malte søte landskap … Sånne ting har jo ikke interessert meg.

– Men jeg har aldri påstått at jeg er den nye Munch. Ikke vil jeg være det, heller. For jeg synes Munch er gørrkjedelig.

Jeg mener, hva gjorde Munch? Han malte akt, han malte stilleben, han malte søte landskap … Sånne ting har jo ikke interessert meg.

Og så har han kanskje ikke blitt mer interessert i Edvard Munch med årene, i og med at den lenge planlagte «Munch+Melgaard»-utstillingen på Munch-museet, etter mye om og men, i fjor ble endelig droppet av museumsledelsen. Ikke ser det ut til å bli noe av planene om å bygge et hus i nærheten av Munchs gamle vinteratelier på Ekely, heller.

Bare ta verket. – Jeg tror kunstnerrollen nå er under utvikling, sier Bjarne Melgaard.

– For meg er det å lansere vin eller parfyme eller jobbe med klesmakere egentlig samme ting: Det handler om å være kreativ. Det handler om å uttrykke seg. Og kanskje også om ideen om at alt du gjør, egentlig er ett verk.

Han synes også det er interessant å tenke at alt som inngår i dette totalverket ikke trenger å være «connected til penger». Han har for eksempel planer om å starte en bar på Frogner, og der skal dørvaktinstruksen være at «kommer du i beige bukser og hvit skjorte, så kommer du ikke inn», og det høres ikke ut som den mest lukrative måten å drive et utested på Frogner på. Men særlig tenker han sånn om kunstproduksjonen sin. Nå slipper han ikke hvem som helst inn på studioet sitt, understreker han, men noen ganger kommer det noen inn som ikke har råd til å kjøpe kunsten hans, og så sender ham dem ut igjen med et maleri likevel.

– Det er noe frigjørende i å si: Bare ta verket. Forsyn dere. Det er ikke noe galleri. Det er ikke noe museum. Det er ikke noen priser. Det er ikke noen ting.

Når klessamlingen hans i neste måned skal ut på vintagemarkedet på St. Hanshaugen, derimot, skal plaggene være priset, fra 500 kroner til helt opp mot 30.000 kroner. Men det handler også om frigjøring. I januar neste år, når alt på høstens program er gjennomført, skal han og Patrice Deste flytte til Bangkok i Thailand, i alle fall for seks måneder.

– Og jeg orker ikke å slepe på 3000 antrekk til Bangkok, skjønner du? spør Bjarne Melgaard.

– Du trenger liksom ikke pels i Bangkok. D2

***

Svein Roar Grande og Stein Lie har følgende kommentar:

«Bjarne Melgaard er en fantastisk kunstner, med begrensede evner til å formidle fakta. Hans påstander, fremsatt gjennom media og i søksmåls form, er å snu sakens faktum fullstendig på hodet. Av respekt for at denne saken nå skal gjennom en grundig behandling i Oslo tingrett i oktober, så ønsker ikke vi å bidra i Bjarnes offentlige forhåndsprosedyrer og PR-jippo.

Retten vil få fremlagt fra oss en omfattende mengde avtaler og dokumenter som belyser sakens faktum på en helt annen måte enn de mange dokumentasjonsløse påstandene som Bjarne og hans medhjelpere kaster mot oss, og som han sjarmerer mediene til å publisere. Dette er avtaler som Bjarne selv har tatt initiativ til å inngå, men som han nå forsøker å flykte unna for å unndra seg en betydelig gjeldsbyrde fra USA og Norge etter to tiår med uvettig og ukontrollert pengebruk.

Ut over dette har vi ingen kommentarer. Vi ser frem til å fortelle vår versjon i retten.»